Hjemme hos meg finnes det minner om Eirik over alt. Noen har kommet til uttrykk gjennom bilder, tekster, engler og saker som hørte ham til, mens de aller fleste sitter "i veggene" og i hukommelsen. For noen kan det kanskje oppleves som om de kommer inn i et "sorgens hjem", spesielt for de som ikke har vært her før og som heller ikke kjente Eirik, men slik er det ikke for meg.
Selv om Eirik er død, er han fortsatt en viktig del av mitt liv. For meg føles det naturlig å snakke om ham, til tider nesten som om han fortsatt skulle være i live. Selv om "kampen mot systemet" har gjort sorgprosessen vanskelig, nettopp ved at det minner meg på at han kunne vært i live "dersom atte visst om", merker jeg at de gode minnene om ham stadig oftere dukker opp i hukommelsen. Minner som lenge utløste tårer, men som nå langt oftere fremkaller smil og latter.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham eller nevner ham i en samtale. Som oftest i form av hva han ville ha sagt eller hvordan han ville ha reagert i ulike situasjoner. Også på steder jeg aldri før har vært, i møte med nye mennesker, dukker assosiasjoner og tanker om ham opp. Det er dette som gjør at jeg fortsatt kan føle hans nærvær. En opplevelse av at han fortsatt er en del av "min verden", en del av min hverdag.
Å kunne smile og le av gode minner betyr ikke at jeg har glemt Eirik. At jeg ikke lenger kjenner på smerte eller savn, vemod med viten om alt hva han ikke fikk oppleve. Det betyr bare at jeg har lært meg til å takle sorgen på en ny, kanskje bedre måte. At jeg har innsett at jeg må ta tak i livet mitt "her og nå". At det å være engle-mamma,om jeg vil det eller ikke, tross alt ikke er ensbetydende med at også mitt liv er over. For meg har det blitt naturlig at en engel er en del av min hverdag, mitt hjem, og det er slik jeg vil det skal være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar