Reisebrev - dag 14 av en reise 1046 tilbake i tid

I bakgrunnen hører jeg lyden av printeren som spyr ut side opp og side ned. Lyden av en klage til Statsadvokaten som nå endelig, ENDELIG, etter 14 dagers hardt arbeide, er ferdig skrevet. En klage som vil bli sendt ut med kopi til flere, av den enkle årsak at jeg endelig har belegg for å sette ord på den dobbelte uretten jeg har opplevd ved å kjempe kampen videre for Eirik. Kampen som i utgangspunktet ble satt i gang fordi jeg mener han ble utsatt for et "systemmord", og som jeg nå også har belegg for å kunne si at også har medført at jeg har blitt utsatt for et "justismord"!

Jeg vet det er sterke ord, men i realiteten er det akkurat det som har skjedd. Tilsynsmyndighetene, de som skulle ha ivaretatt Eiriks rettsikkerhet og med det "renvasket" hans navn, har i realiteten bidratt til at de og det som førte fram til hans selvmord, ikke har fått noen som helst konsekvenser. Ingen straff, ingen sanksjoner eller andre reaksjoner.

Jeg er sliten nå. Så ufattelig sliten. Så sliten at jeg faktisk har innsett at jeg ikke kan utsette meg selv for flere reiser som dette. Så sliten at jeg har bedt Statsadvokaten om å vurdere Eiriks og min rett til bistandsadvokat. Jeg har allerede gått langt utover den kunnskap og kompetanse jeg selv har, gjort mer enn noen kunne ha forventet at jeg skulle gjøre. Mer enn hva som egentlig er meningen at man som etterlatte skal ha behov for å gjøre, men som denne saken har vist at er fullstendig avgjørende for å få noen til å ta ansvar for de handlinger og lovbrudd som er begått.

Etter tre års lange og vonde kamp, prøver jeg nå å "slippe taket" i saken. Håper på at Statsadvokaten ser vannvidde i det hele, at jeg som mamma får lov til å endre status fra forsvarer til vitne i saken.

Selv ser jeg fram mot den dagen alt dette kan sies å være et avsluttet kapittel. Den dagen jeg kan åpne pc'n, sette markøren over mappen "Eiriks om min kamp mot systemet", og trykke ctrl+alt+delete. Til den dagen jeg kan bære alt av sakspapirer ut av huset, tenne på og la lyset fra flammene skinne i takt med nattehimmelens stjerner, samtidig som alt av minner om sykdom og vonde tider går opp i røyk og forsvinner ut i intet. Den dagen jeg igjen kan se meg selv som "bare mamma", en englemamma, og samtidig kunne tillate meg selv å leve mitt liv med et åpent sår i hjerte, uten å bli påkrevd å gå tilbake i tid flere ganger. Til alt det vonde som har skjedd. Til den dagen jeg igjen kan begynne å leve mitt liv i nåtid og for fremtiden.

Reisen er slutt, for denne gang, men før jeg avslutter dette siste reisebrevet, sender jeg ut en hilsen til min vakre engel med vinden:

Hvil i fred, til vi ses igjen 
 

Jeg ga deg et løfte etter du døde

om at jeg ville gjøre alt for å renvaske ditt navn
for din rettferdighet - til ditt, mitt og andres beste
Hvil i forvisning om at den dagen vi to en møtes igjen,

er ikke lenger sykdom og svik en del av vårt fellesskap
at i din verden - i døden - varer alt godt til evig tid

Så vil i fred, inntil den dagen kommer da min tid i live er forbi

For da, min lille venn... Da vil du få oppleve,

at mamma står inne for alt det jeg en gang har sagt til deg!

Jeg ga deg et løfte en stund før du døde

En formaning om at du ikke fikk lov til å gå i døden før meg

Jeg vil aldri kunne klare å legge hånd på deg 

Men, jeg kan love deg, at når vi to møtes igjen...

da vil du få så mye kjeft som du aldri før har fått!

Og, når ordstrømmen av sorg, savn og smerte har avtatt

Når alt det vonde endelig kan lukkes igjen og glemmes for alltid

Vil jeg kaste meg rundt halsen din,

fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg,

i forvisning om at vi to aldri mer skal skilles igjen

Så hvil nå, min vakre engel

Hvil - uten sorg, savn og smerte i ditt hjerte

Klem fra mamma