Reisebrev - dag 13 av en reise 1045 dager tilbake i tid

Hjernen er overfylt av informasjon. Tanker om hva jeg må huske å ta med, noe jeg har lest eller erfaringer som dukker fram fra hukommelsen, og som jeg vet kan ha betydning for klagen, popper opp på de mest utenkelige tidspunkt. Jeg kjenner at jeg befinner meg i en ond sirkel. Vet at jeg beveger meg i et litt for stort tempo mot et skremmende stup, der kroppen selv tar kontroll og fører meg inn i et ensomt mørke av utmattelse. Jeg vet at det bare finnes en vei ut av sirkelen: å bli ferdig med klagen!

Livstegnene fra go'jenta bidrar til å holde meg oppreist. Meldingene som gjør at jeg klarer å holde min egen frykt og angst for at det skal skje henne noe, i sjakk. De som gir meg et lite innblikk i hennes livs største opplevelse og mest fantastiske reise. En glede som også gjør meg glad på hennes vegne. 

Tamara, den eldste tispa mi, sørger for at jeg må ut av huset minst en gang om dagen. Små avbrekk som sørger for at også jeg får beveget litt på alle stive ledd og muskler som følge av lange og alt for mange stillesittende timer i løpet av døgnet. I tillegg har hun lært seg at når mobilen ringer er "matmor" tilgjengelig for klapp og kos. Et tiltak jeg selv innså at var nødvendig for å huske på å ta pauser, og som hun passer på at blir gjennomført ved å stikke en våt snute opp i ansiktet mitt.

 

(bilde fra gårsdagens blåbærtur)

Tamara... Hun som har vært med meg gjennom alt det vanskelige og vonde jeg har gjennomgått de siste åra. Hun som har gitt trøst når jeg har vært trist og lei meg, gitt meg trygghet når angsten og frykten har grepet tak i meg, og som har ligget ved min side alle de gangene jeg har "gått ned for telling". Hun som kanskje mer enn noen har vist meg at livet er verdt å leve, gjennom små og store gleder hver eneste dag. Man skal ikke undervurdere en hunds egenskaper, deres evne til å fungere som terapi i hverdagen, det jeg for alvor har fått oppleve og erfare betydningen av.

Jeg er på dag 13 av en reise 1045 dager tilbake i tid, og til nå har jeg skrevet 13 sider i klagen til Statsadvokaten. Mens livet går sin vante gang utenfor husveggene, kan jeg ikke annet enn å håpe (og tro) at det ikke tar alt for langt tid før jeg igjen kan ta del i det...