Til ……. Raufoss
4.9.2015
For 1047 dager siden opplevde jeg et av mine to verste
mareritt. Et mareritt som ennå ikke er over, og som jeg ikke vet hvor lenge vil
vare. Jeg forstår at du har en travel arbeidshverdag, likevel vil jeg be deg om
å sette av litt tid til meg, fordi jeg tror at det jeg vil fortelle deg om også
kan være av interesse for deg og ditt arbeide.
22. oktober 2012 ble jeg truet av en sykdom. Ikke min egen,
men av min sønns sykdom. Jeg visste det ikke da, men nå vet jeg at han led av
en udiagnostiert og ubehandlet lidelse innenfor psykose/schizofreni-spekteret. En
ung gutt som i 18 måneder hadde forsøkt å få hjelp med de psykiske problemene
han opplevde i sin hverdag, men som i stedet fikk erfare at han ble et problem
for hjelpeapparatet. Livredd seg selv, og for livet.
Jeg hadde kjent ham i 17 år, 8 måneder og 29 dager den
mandagen han dukket opp hjemme hos meg. Trengte bare et blikk på ham for å
forstå at han ikke var den gutten jeg hadde kjent hele hans liv. Forsto at han
var alvorlig syk, at han var til fare for seg selv og andres liv og helse. En
halvtime senere fikk jeg det bekreftet da han sendte meg en sms.
«Greit nok, viss jeg
ikke får at nøkkel min så kan jeg love deg at en av oss ikke kommer i livet ut
av dette. Du hadde bare flaks i dag at du hadde besøk, ellers hadde du ikke
sluppet så billig unna»
Nøkkelen… Det eneste som ga meg en liten trygghet da han
flyttet inn i sin kommunale bolig syv uker tidligere, men som i løpet av den
siste uka hadde blitt til en trussel for ham. Likevel, tre timer senere, etter en
telefonsamtale med politiet og to med psykiatritjenesten i kommunen, følte jeg
meg trygg på at han ville få hjelp av andre. Om jeg bare hadde visst da alt hva
jeg vet nå, at det skulle gå to døgn før noen tok seg inn til ham, ville jeg
aldri ha bedt faren hans om å levere nøkkelen tilbake.
Jeg trodde jeg hadde opplevd mine livs verste mareritt da
jeg den 24. oktober 2012 ble fortalt at mitt eget barn var funnet død, men det
har vist seg at jeg tok feil. Det ene
marerittet, det som startet 22. oktober 2012, for 1047 dager siden, eksisterer
fortsatt den dag i dag.
I snart tre år har jeg kjempet for hans rettferdighet.
Kjempet for at noen skal ta ansvar for all den uretten han fikk oppleve. Kjempet
for å frigjøre ham fra ansvaret for den posttraumatiske stresslidelsen jeg ble
påført som en følge av å ha befunnet meg i en uavklart trusselsituasjon i to
døgn. Frigjøre ham fra ansvaret for å ha lagt mitt og andres liv i ruiner den
dagen, 23. oktober 2012, i en alder av 17 år, da han valgte å gå ut av livet. Det
som utgjør det ene, og det verste, av mine to verste mareritt.
Vedlagt dette brevet har jeg sendt med en kopi av en klage
jeg har skrevet til Statsadvokaten. Jeg ber deg om å lese det, samtidig huske
på den historien jeg nå har fortalt deg. Begge fortalt og skrevet av en mamma,
en englemamma, i sorg.
Med hilsen
Monika Eng
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar