Jeg har tenkt mye på denne setningen etter jeg leste den i Eiriks journal nesten et år etter han døde. Tenkt på hvordan de som fant ham ble ivaretatt, hva de ansatte snakket om i de interne møtene som ble gjennomført av deres ledere etter hvert som beskjeden spredde seg utover til de ulike instansene som hadde vært involvert i hans pasientforløp. Tenkt på hvilken hjelp de fikk til å bearbeide egne reaksjoner. Tenkt på tiden som har gått i etterkant, etter opprettelse av tilsynssak og søknad om pasientskadeerstatning - at det også i den sammenheng har vært lederne ved de ulike instansene som har håndtert denne prosessen, bokstaveligtalt på vegne av de som var involvert både i forkant av og i direkte tilknytning til selvmordet. Tenkt på hvordan jeg i møte med helsetjenesten (og andre) har blitt fortalt at de gjorde alt hva de kunne for Eirik - at ingen kan forhindre en person som selv ønsker å dø. Tenkt på presten som ga meg en brosjyre om LEVE, på begravelsesagenten som fikk ansvaret for å fortelle meg hvordan Eirik døde, uten at noen har hjulpet meg med å finne ut eller forstå hvorfor.
Av og til lurer jeg på om de tenker på hvordan det er for "oss". "Vi" som ikke selv har valgt eller har selvmordsrisiko som en del av et betalt arbeide. "Vi" som hadde en personlig og følelsesmessig tilknytning til de som døde. "Vi" som kjente vedkommende som den personen han/hun var, ikke "bare" for den sykdommen de hadde. "Vi" som hadde kjent han/hun hele eller store deler av livet. "Vi" som ikke kan bruke våre erfaringer i møte med neste pasient, men som selv risikerer å bli pasient på bakgrunn av det vi har opplevd. "Vi" som må lære å leve resten av livet med en bunnløs sorg, som kjenner på savnet hver eneste dag over tapet av den som for "dem" bare var den ene. "De" som sier at selvmord er en enorm påkjenning og belastning for alle involverte, også for helsepersonell...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar