"Tiden etterpå - historier om posttraumatisk stress"

Fjorten mennesker beskriver hverdagen med posttraumatisk stress (PSTD eller andre posttraumatiske stressplager). Noen har akkurat opplevd det vonde, for andre ligger det år tilbake. Noen har blitt utsatt for gjentatte overgrep, andre har opplevd terror på nært hold. Noen har mistet barna de ventet, andre sønnen som snart ble voksen. Grunnen de står på, vakler. Her viser de hvordan tiden etterpå kan oppleves".

Da jeg skrev teksten "En nøkkel mellom død og liv" for ganske nøyaktig et år siden, satte jeg for første gang ord på det jeg opplevde fra jeg så Eirik for siste gang i livet frem til han ble funnet død. Satte ord på reaksjonene som preger hverdagen min den dag i dag. Det de færreste rundt meg vet omfanget av. Det som jeg i sorgterapitimene ved DPS, tilbudet jeg måtte henvises til og som ble nedlagt tre måneder senere, fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig aldri ville bli kvitt. Det som førte til at jeg oppsøkte fastlege i fjor høst og fikk utskrevet medisiner for å bedre søvn.

Etter å ha lest spesialpsykolog Trine Anstorps innledende kapittel, hørt hennes foredrag under boklanseringen i går kveld, har en ny bevissthet rundt tilstanden bidratt til å gi meg nytt håp; Jeg trenger faktisk ikke å ha det slik. Trenger ikke å være avhengig av medisiner på livstid for å kunne sove rolig natten gjennom. Med rett behandling kan jeg faktisk bli bra igjen.

Så det store spørsmålet; Våger jeg å be om hjelp...? Våger jeg å stole på "de" som bidro til at Eirik snarere ble (p)sykere enn friskere i løpet av den tiden han var pasient? Våger jeg å stole på "de" som en gang sviktet både ham og meg så totalt - de jeg anser å være indirekte årsak til at Eirik er død og direkte årsak til at jeg i dag sliter med PSTD? "De" som sørget for å gi seg selv krisehjelp, mens jeg ble overlatt alt ansvar for å informere øvrig familie og venner om dødsfallet. Alt ansvar for selv å måtte be om hjelp. Alt ansvar for å finne ut av "sannheten". "De" som det nå også viser seg at også har gitt meg fullstendig feil informasjon om min egen utsikt til bedring!

OM jeg klarer å klatre over terskelen av nedbrutt tillit, utrygghet og bitterhet... Stakkars terapeut, tenker jeg... Stakkars den ene som da ganske så uforskyldt vil få alt ansvaret alene for å gjenopprette den tillitten "systemet" gjennom fire år om mulig bare har bidratt til å bryte ytterligere ned.

Samtidig tenker jeg at det ikke vil være rettferdig verken ovenfor Eirik eller meg selv om jeg ikke våger å ta imot den hjelpen jeg nå vet finnes og som jeg vet at jeg trenger. Det som kan bidra til å fjerne det som henger som en mørk skygge over alle gode minner om ham, som kan hjelpe meg med å håndtere mine egne samvittighetskvaler på en rasjonell måte - gjøre min hverdag bedre, mitt liv til et litt bedre sted å være. Det som (forhåpentligvis) kan bidra til å øke min trygghet i møte med helsepersonell.

Kanskje er det på tide å gi dem den ene sjansen nå, en sjanse til å bevise ovenfor meg at min mistillit til hjelpeapparatet er ubegrunnet. For; Hva er vel min egen kamp for et bedre psykisk helsevern verdt, om jeg selv ikke viser dem tillit og tro på at forbedring faktisk er mulig....?

"