Når du tror du ikke kan få det verre...

Mens følelser og tanker om egne framtid står i konflikt, når du endelig har våget å ta tempen på det såret som ble skapt for fem år siden, og som du siden da har lagt all din energi og krefter i å dyttet  lengst, lengt inn i ditt dypeste mørke i sjela.... Det er jo selvfølgelig nettopp da det, totalt uten forvarsle, kommer dumpende et brev "fra oven", stemplet av en offentlig instans....

I det jeg kommer til enden av brevets budskap, stiger det opp et hyl fra et sted langt der inne som jeg ikke visste eksistert. Et hyl som entydig forteller at; "Jeg orker ikke mer. Klarer ikke. Vil ikke. Orker ikke!!". I det jeg knekker fullstendig sammen i hysterisk gråt, kommer to firbeinte frøkner ilende til. På hver sin side av "matmor", tett inntil en ristende kropp i fosterstilling, legger de seg rolig ned med blikk som forteller meg at; "Vi er her. Vi er her for å passe på deg. Gråt nå. Gråt deg tom. Vi er her..."

Vi ble liggende alle tre i samme stilling. Lenge. Når den første hysteriske reaksjon stilner, når øynene begynner å gå tom for tårer, har tankene snudd; "Jeg SKAL orke det. Jeg SKAL klare å stå oppreist gjennom hele prosessen. De skal IKKE få knekke meg, slik de gjorde mot Eirik. Aldri. ALDRI!!"

Jeg tar meg tid til å kose litt ekstra med "jentene" mine. De to som ubetinget har stått ved min side gjennom "tykt og tynt". Før jeg igjen setter meg ned, åpner et office-dokument og starter jobben med å skrive (nok et) saklig brev med faglig begrunnede argumenter. Borte er alt kaos av følelser og tanker om egen framtid. Følelser som igjen er skrudd av, på ubestemt tid...