Sjeldent har jeg vært så sliten som de siste dagene, etter mitt første møte med psykologen. Til tross for at samtaleemne var "kjent" og "trygt", er tanker og følelser blitt et sammensurium og et kaos jeg sjelden, om noen gang, har opplevd maken til. Likevel, for første gang etter Eirik døde, etter å ha deltatt i høringsmøtet tidligere denne uka, er trangen til å følge "veien" tilbake til livet større enn å følge den som oftest har framstått som en blindgate - kampen mot systemet.
Selv om jeg ikke er helt i mål med kampen for Eiriks rettferdighet ennå, opplever jeg at jeg har har innfridd det løfte jeg ga til ham den siste gangen jeg så ham i kisten - at jeg skulle videreføre hans erfaringer for om mulig forhindre at flere fikk oppleve det samme som ham. Det føles godt. Samtidig så enormt smertefullt.
På et eller annet vis, føler jeg at nettopp det å ha innfridd mitt siste løftet, også innebærer at jeg må ta min avskjed med Eirik - at det å ta stegene videre i livet, betyr at avstanden mellom oss vil bli stadig større. Steg jeg vet vil bli enormt tøffe i starten, fordi jeg må starte med perioden forut for Eiriks død - bearbeide de traumene som sitter igjen fra tiden som pårørende og som skaper problemer for meg i hverdagen, alt det som bare har forverret seg i kampen mot systemet - og som jeg vet vil vekke til live en enorm skyldfølelse, fordi jeg i lengre tid har benektet ovenfor meg selv at Eiriks sykdom også medførte helsemessige konsekvenser for meg.
Akkurat nå føles det ut som om hvert eneste minutt og time i døgnet er en kamp for livet. En kamp jeg innerst inne vet at jeg er sterk nok til å kjempe, uten at jeg ennå føler meg helt klar for å overvinne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar