Møte med psykologen

I går hadde jeg min første time hos psykologen. Veien dit var uendelig lang, både fysisk og mentalt. En times kjøring ga rom for mange tanker: Ville jeg klare å kjøre helt fram? Ville jeg klare å gå inn døra til kontoret, sette meg ned på venteværelse og bli der til det var min tur? Skepsisen til hva jeg går til har vært der lenge; Vil jeg klare å finne ro, trygghet og tillit, eller vil frykten for forverring ut fra tidligere erfaringer - en oppbygd mistillit til helsetjenesten etter Eiriks død og viten om hva som skjedde med ham - bli et for stort hinder?

Timen startet med at psykologen bemerket at jeg har reist langt for å komme dit, og spurte hvorfor jeg hadde valgte akkurat ham. Jeg svarte som sant er, at jeg i tidligere samtaler med (daværende) sorgterapienhet i DPS ble fortalt at jeg må leve med de psykiske problemene jeg har, og at jeg først under boklanseringen og foredraget med Trine Anstorp i fjor høst ble kjent med at PTSD lar seg behandle. Videre at jeg i etterkant tok kontakt med fastlege for henvisning, og med kontoret for fritt behandlingsvalg for å finne ut hvem som har kompetanse på område. Da psykologen svarte meg med at han kjenner Trine Anstorp godt, at han har vært på mange kurs og foredrag med henne, var det all bekreftelse jeg trengte for å føle meg trygg på at; "Nå har du kommet til rett person på rett plass Monika. Nå er du i trygge hender".

Resten av timen gikk med til å fortelle hva som skjedde med Eirik - om tiden før jeg forsto at han trengte profesjonell hjelp og fram til den dagen han ble funnet død. For meg faktaopplysninger jeg ikke har noen som helst problemer med å snakke om, gjengi i detalj, nettopp fordi det er det som har tatt det aller meste av min tid og mitt fokus de siste fire og et halvt årene. Men...

Bare et enkelt spørsmål om hva jeg følte da jeg ble oppringt den natten for fem år siden, etter at Eirik hadde forsøkt å ta sitt eget liv for første gang, var nok til å "vippe meg av pinnen". Jeg klarer ikke å beskrive det. Klarer ikke å huske hva jeg følte, annet enn at jeg var bekymret for Eiriks far som hadde blitt vekt på den måten og sendt ut av sykehuset da Eirik ble innlagt på intensivavdelingen - uten andre opplysninger enn at de trodde pumpingen var vellykket, og at de trodde det skulle gå bra. Jeg antar at jeg ble redd, det er jo normalt å tenke at man blir det, men jeg klarer faktisk ikke å huske om det var sånn og hvordan det føltes.

Jeg husker bare mitt eget fokus på å hjelpe Eirik som best jeg kunne de påfølgende månedene. Hva jeg gjorde, hvordan jeg prøvde å hjelpe. Ved å sette meg inn i notatene og journalene hans, sammen med de erfaringene jeg selv har i møte med ham i samme perioden, har jeg klart å lage en forestilling av hva han må ha følt i møte med behandlings- og hjelpeapparatet. Kan fornemme og kjenne Eiriks angst, redsel, frustrasjon, sinne og sorg i min egen kropp. Men, jeg kjenner ikke mine egne følelser fra samme periode....