Tanker og meninger knyttet til samhandlingsreformen

Statistikk og forskning har for lengst avslørt et betydelig individ- og samfunnsproblem ved at pasienter som tidligere har blitt institusjonalisert, ikke i tilstrekkelig grad har klart å dra nytte av dette behandlingstilbudet i egen hverdag også etter utskrivelse. Mange pasienter har blitt «svingdør-pasienter» på grunn av dette, og for mange har denne problematikken også ført til at de har følt at deres problemer som følge av sykdom ikke har blitt sett/hørt/tatt på alvor. Det er ikke vanskelig å forstå at når erfaring tilsier at du blir utsatt for en «brannslukking» når et eller annet har ført til innleggelse, for så å på nytt erfare det samme problemet igjen og igjen, svekkes håp og tillit til at noe eller noen kan hjelpe med å gjøre hverdagen bedre. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i og forstå, at en del av disse menneskene (Eirik inkludert) ikke har oppfattet reelle alternativer mellom liv og død. Det er ikke vanskelig å kunne forstå at det som av mange oppfattes som en egoistisk handling og et valg, i realiteten har langt andre årsaker og sammenhenger for den enkelte det gjelder. Her trengs det endring…!!

Samhandlingsreformen - til det beste for den enkelte og for samfunnet generelt:

Om man setter seg litt inn i samhandlingsreformens målsettinger(Regjeringens informasjon om samhandlingsreformen), vil man fort kunne se at den bygger på et prinsipp om å ivareta hensynet til den enkelte pasient og samfunnet i en og samme prosess. Den inneholder en rekke samfunnsøkonomiske insentiver, hvor de samme insentivene har som formål å skulle bidra til å styrke individuelle rettigheter og muligheter for å kunne leve et verdig liv til tross for sykdom. Et av hovedmålene med reformen er å kunne gi flest mulig oppfølging i sitt nærmiljø. Innenfor psykisk helsevern betyr en slik løsning at man forsøker å imøtekomme et problem knyttet til et økende antall mennesker med behov for bistand fra helsetjenesten (ikke minst imøtekomme den problematikken jeg har vist til innledningsvis), samtidig som man forsøker å imøtekomme de samfunnsøkonomiske konsekvensene dette medfører i form av tapte ressurser i arbeidsstyrken og kostnader til ulike velferdsordninger. Et vesentlig tiltak i denne sammenheng, er å kunne tilby flest mulig pasienter tjenester på lavest mulig effektive nivå. Et tiltak som på individnivå betyr at flere mennesker vil få muligheten til å kunne følges opp tettere den hverdagen de lever i, i stedet for å institusjonaliseres som ved innleggelser i døgnavdelinger der man flyttes vekk fra sin egen hverdag. Rent samfunnsøkonomisk betyr dette at man kan tilby flere bistand ved at midler som tidligere i større grad ble benyttes til døgnopphold omfordeles og flyttes over til timesbaserte tjenester.

I forkant av innføring av samhandlingsreformen, er det gjort en rekke tiltak for å muliggjøre reformens intensjoner og for å kunne nå ulike målsettinger. For å sikre trygghet og kvalitet ovenfor den enkelte pasient, er det blant annet utarbeidet samarbeidsavtaler mellom ulike sykehus og landes kommuner. Avtalene pålegger helsepersonell/spesialisthelsetjenesten et større ansvar enn tidligere om å vurdere hvorvidt en pasient kan få et like godt eller bedre tilbud i hjemkommune som ved innleggelse i en sykehusavdeling. For å imøtekomme kommunenes utfordringer med et økt ansvar for utskrivningsklare pasienter, er det overført midler fra Staten til kommunene. Samtidig som det er overført midler, er det også innført sanksjonsmuligheter ovenfor kommunene ved at spesialisthelsetjenesten kan ilegge dagsbøter dersom kommunene ikke kan eller klarer å ta seg av utskrivningsklare pasienter. Intensjonen bak dette er at kommunene ved tildeling av midler fra Staten også skal ta et større ansvar enn tidligere for innbyggernes helse, og bli mer bevisste betydningen av å «..fremme helse, forebygge sykdom og bygge opp lokale tilbud».

Ut fra det jeg viser til ovenfor, er det enkelt å forstå at hoveddelen av kunnskap og kompetanse også har ligget hos spesialisthelsetjenesten frem til reformens utvikling og igangsettelse. Jeg har derfor liten forståelse for at det skal være til det beste hverken for samfunnet eller den enkelte det gjelder, når reformen legger til grunn overføring av ansvar til kommunene FØR man har sørget for å heve kunnskap og kompetansen tilsvarende hos de som skal overta ansvar for å følge opp pasienter «i sitt nærmiljø». FØR kommunene har hatt mulighet til nettopp å styrke sine tiltak for å kunne «..fremme helse, forebygge sykdom og bygge opp lokale tilbud».

På bakgrunn av erfaring, har kommunene lite om noe å stille opp med i møte med psykiatriske pasienter som ikke er kartlagt, utredet og/eller har fått påbegynt behandling i spesialisthelsetjenesten i FORKANT av en slik overføring samhandlingsreformen gjennom sine samarbeidsavtaler legger opp til. For meg er det innlysende at så vel et menneske som rammes av sykdom som de som skal ha ansvaret for å følge opp vedkommende, først og fremst må settes i stand til å forstå HVA som er problemet før man kan forvente at de skal kunne ta fatt på en prosess for å kunne finne ut av HVORDAN man kan mestre utfordringer i hverdagen og HVEM som best kan hjelpe i denne prosessen. Skal man kunne realisere prinsippet om brukermedvirkning i helsetjenesten, må man også samtidig sørge for å sette en pasient i stand til faktisk å kunne ta ansvar for sin egen hverdag!

Rent samfunnsmessig, ser jeg heller ikke at reformen vil kunne bidra til en bedring av den samfunnsøkonomiske utfordringen så lenge den er satt i gang uten egentlig å ha tatt tilstrekkelig hensyn til kvaliteten på de tjenester/tiltak som skal tilbys pasientene. Kvantitative løsninger alene – ved å gi flere adgang til tjenester raskere – vil ikke i seg selv tilsi at man lykkes bedre med at behandlingen faktisk hjelper den enkelte. Riktignok kan jeg fint forstå at dette er mulig NÅR kunnskap og kompetanse er på plass i kommunene. Men, jeg frykter at den største «prisen» for denne måten å innføre en reform på, vil komme til å gå utover pasientenes rett til å bli ivaretatt på en sikker og forsvarlig måte. At menneskeliv står i fare for å gå tapt, akkurat slik vi fikk erfare og har opplevd med Eirik!!

En kort oppsummering:

Om man ønsker en endring av et samfunnsmessig problem som omhandler mennesker, er det ikke nok å ta kvantitative løsninger og tiltak i betraktning. Man må også sørge for at grunnlaget for tiltak knyttet til kvalitet er sikret før man gjennomfører. Om man ønsker en endring, må man faktisk investere de midler og ressurser som kreves for å kunne oppnå effekt. Man må rett og slett ha vilje til å innse at en så stor reform og omlegging som dette faktisk koster. At det kreves en investering på kort sikt i form av styrking av de tiltak man ønsker å forbedre, før man kan forvente at den skal kunne gi en langvarig effekt. Ikke minst må man ta i betraktning de menneskene som omfattes av denne reformen. Sørge for at de blir forsvarlig ivaretatt den tiden det tar å utvikle en bedre tjeneste for å kunne forhindre at en reform med gode intensjoner går ut over menneskeliv!!