Noen kaller det valget Eirik tok for et selvmord, jeg kaller det et systemmord!

 

 

Som velferdsviter er jeg «oppdratt til» å ivareta hensynet til samfunnet og individet i en og samme prosess, til det beste for den enkelte og for samfunnet generelt. Erfaringene fra tiden som pårørende til et psykisk sykt barn og fra tiden som NAV ansatt, har satt min egen kunnskap og kompetanse på prøve. Jeg finner flere «avvik» jeg ikke er villig til å godta eller respektere, og har på ingen måte en intensjon om å bidra til å tie dette problemet i hjel til tross for egen sorg og smerte over et tapt barn. Jeg har gått så langt som å påstå at Eirik ble utsatt for et «systemmord», og med det også påtatt meg et ansvar for å forklare hvorfor jeg er av en slik oppfatning.

Kalde fakta:

Statistikk over utbetalinger av stønader etter Folketrygdens regler som følge av nedsatt arbeidsevne, viser at psykiatriske diagnoser er i ferd med å nå igjen muskel- og ledd sykdommer som lenge har toppet statistikkene. Dette har dannet grunnlag for en samfunnsøkonomisk bekymring ved at ressurser og arbeidskraft går tapt. Lovverk har blitt endret, og kravet til yrkesrettet aktivitet har blitt strammet inn for å kunne motta ytelser etter Folketrygdlovens regler. Til tross for dette, og med kjennskap til at det allerede i 1999 ble innført en politisk opptrappingsplan for å bedre psykisk helsevern, har statistikken vist en økende tendens.

Videre viser statistikk til at det i 2011 døde 598 personer som følge av selvmord. De fleste antas å ha hatt en psykisk årsak. I overkant av 20% var pasienter underlagt psykisk helsevern på dødstidspunktet. I følge formål i alle lover tilhørende helselovgivningen, skal lovreglene sørge for å ivareta pasientens sikkerhet og krav til kvalitet i tjenestene som tilbys. Spesialisthelsetjenesteloven pålegger Staten et overordnet ansvar for at befolkningen gis nødvendig spesialisthelsetjeneste. Helseregionene er pålagt en «..plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift».

Personlig erfaring:

Til tross for at man allerede etter første innleggelse i spesialisthelsetjenesten forsto at Eiriks tilstand var livstruende, er det lite om noe i hans «historie» som tilsier at han fikk den hjelpen han trengte NÅR han trengte den for å kunne velge livet foran døden. Til tross for at han hadde rett til nødvendig helsehjelp, at helsepersonell vurderte og definerte hans behov for tjenester, kunne ingen tilby ham plass i en døgninstitusjon for videre utredning og kartlegging av hans situasjon. I stedet endte han opp slik samhandlingsreformen og politiske intensjoner danner grunnlag for at psykisk helsevern skal organiseres. Uten at man egentlig visste årsaken til Eiriks problemer, ved å tilby ham medisinsk behandling ut fra symptomer ingen kjente årsaken til, ble han flyttet inn i en egen bolig i kommunen med tilbud om oppfølging 10 timer i uka i sitt «nærmiljø». Året har 365 dager, døgnet har 24 timer… Hva hjalp det vel Eirik om han fikk oppfølging 10 timer i uka, så lenge han resten av tiden bokstaveligtalt ble overlatt til å takle en hverdag og en «hel verden» av symptomer han ikke forsto på egenhånd? Hvor ble HANS behov veid opp mot og kjent «gyldig» i møte med samfunnets krav og forventninger som følge av politiske målsettinger og intensjoner?

Meninger og tanker om «kalde fakta» sett fra en velferdsviters ståsted:

Hva skjer når Helseregionene ikke klarer å innfri sine pålegg om drift av virksomheten slik at den bidrar til å «..fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd» på grunn av politiske intensjoner og beslutninger? Hva når helsepersonell ikke kan utvise forsvarlighet i sin tjeneste slik Helsepersonell loven pålegger dem, fordi virksomheten ikke er tilrettelagt godt nok ut fra pasientgruppens behov? Hva når mennesker ikke får oppfylt sine rettigheter til nødvendig helsehjelp for å kunne redde liv på grunn av manglende ressurser? Skal vi da resignere, godta og akseptere at liv går tapt ved at en leder står fram i et TV intervju, beklager og viser til at «…vi gjorde mye, men åpenbart ikke nok…»?! Mitt svar er åpenbart: NEI, vi skal ikke uten videre godta et slikt svar!

På bakgrunn av egen erfaring som tidligere veileder i NAV og som pårørende til et psykisk sykt barn, ikke minst ut fra statistiske tall som taler sitt tydelige språk, finner jeg lite om noe som taler for at de tiltakene som er satt i verk har ivaretatt hensynet til psykisk sykes rett til å kunne leve et verdig liv. Det finnes ikke grunnlag for annet enn å kunne si at Eiriks «historie» ikke er et unikt tilfelle, at hans og mine erfaringer ikke kan brukes som et «gyldig» eksempel for å kunne belyse en problemstilling og de avvik jeg mener befinner seg i «møte» mellom hensynet til den enkelte og samfunnet generelt.

Det er ikke nok å komme samfunnsmessige problemer i møte med kvantitative løsninger, man må også ta kvaliteten på tjenestene i betraktning dersom man virkelig ønsker en endring til det bedre for så vel den enkelte som for samfunnet generelt. For meg er det så vel innlysende som logisk å se ALLE tjenester som skal bidra til å bedre en HELHETLIG situasjon under ett. Om NAV skal lykkes i sitt arbeide med å få flere ut i arbeid, kunne gi en reel vurdering av den enkeltes arbeidsevne og finne frem til tiltak som kan hjelpe den enkelte, må først og fremst den enkeltes funksjonsnivå være kartlagt. Om et menneske skal klare å bli en aktiv yrkesdeltaker til det beste for seg selv og samfunnet, bli satt i stand til å ta et ansvar for egen situasjon slik intensjonen om brukermedvirkning danner grunnlag for, må det først og fremst få muligheten til å mestre sin egen hverdag på tross av sykdom. Få muligheten til å opparbeide innsikt og forståelse for hvilke begrensninger sykdommen gir. Få muligheten til selv å definere i hvilken grad sykdom skaper problemer i hverdagen, hjelp til å finne frem til tjenester og tiltak som kan bidra til å løse problemer. Skal man klare dette, må først og fremst helsepersonell tilføres ressurser slik at de får mulighet til å kunne tilby sin kompetanse til det beste for pasientene. «Systemet» må tilrettelegges og organiseres på en slik måte at helsepersonell får en reel mulighet til å kunne velge rett behandlingsnivå for den enkelte pasient. Muligheten til å kunne tilby rett behandling til rett tid!

Politikerne må gjerne ha et ønske om at flere pasienter skal følges opp i «sitt nærmiljø», men må også påta seg ansvaret for å sørge for at de rettighetene som er gitt pasientene i lovsform faktisk blir oppfylt gjennom deres egne intensjoner og beslutninger. Når et menneske faller utenfor arbeidsstyrken som følge av sykdom, er det åpenbart at det først og fremst må settes inn midler for å imøtekomme de helsemessige utfordringene den enkelte opplever som følge av psykisk sykdom. I de tilfellene der politiske intensjoner og beslutninger som blir tatt på samfunnets vegne viser seg ikke å innfri den enkeltes lovmessige rettigheter, slik jeg også mener er tilfelle i Eiriks «historie», det er i disse tilfellene jeg hevder at mennesker blir utsatt for et «systemmord»!