Politisk oppmerksomhet er ofte en forutsetning for å kunne påvirke
mulighetene til å gi mennesker en rett til å leve et verdig liv på tross av
psykiske sykdom. Historier om tragedier er ofte et godt utgangspunkt
for en slik oppmerksomhet. Så også statistiske tall som bevitner et
samfunnsproblem. Men, oppmerksomhet rundt en tragedie og/eller statistiske tall
alene er ikke nok for å kunne imøtekomme et problem og faktisk kunne gjøre noe
med det!
Gjennom perioden jeg fulgte Eirik i hans møte med psykisk
helsevern, ikke minst gjennomgang av saksdokumenter i forbindelse med
klagesaker etter hans død, har jeg sett og erfart hvordan beslutninger og
målsettinger fattet på systemnivå ikke gjenspeiles i de tiltak/tjenester som
tilbys på individnivå. Mitt inntrykk er at man vet mye om problemet på
systemnivå, og om hva som skal til for å avhjelpe problemet på individnivå. Forskning
og faglige retningslinjer, utarbeidet og oppgitt som grunnlag for vedtak fattet
på systemnivå, er med på å forsterke mine egne antagelser. Likevel finner jeg
ikke sammenheng mellom hva man vet og har besluttet på systemnivå, og det som
er erfart av tiltak/tjenester som ble gitt på individnivå. Dette har dannet
grunnlag for å rope et høyt «varsko» ovenfor samfunnet!!
Siden 1999 har det vært et økt fokus på psykisk helse/helsevern.
Det er lagt ned mye arbeid og ressurser i å finne fram til tiltak/tjenester i
helsetjenesten som kan bidra til å gi den enkelte som rammes av psykisk sykdom
en bedre hverdag. Samtidig er det lagt ned tilsvarende like mye arbeid og
ressurser i å finne frem til tiltak for å øke sysselsetting i arbeidslivet og
med det også redusere kostnader knyttet til trygdeutbetalinger. Likevel ser det
ut til at situasjonen, både på individ- og samfunnsnivå, «står på stedet hvil».
Ut fra egen erfaring og innsikt i velferdssamfunnets organisering og
gjennomføring, har jeg gjort meg noen betraktninger og tanker om hva som kan
være et av hovedproblemene til at dette ikke lykkes, og som jeg skal forsøke å
redegjøre litt nærmere for.
Når det tildeles tjenester og tiltak til et menneske hvor
hverdagen i sterk grad preges av psykisk sykdom og hindringer som følge av
dette, må man også kunne forvente at planlegging og gjennomføring skjer i
samsvar med de vedtak som blir fattet i forvaltningen. Dette handler om
grunnleggende tillit til den vedtaket direkte gjelder, men også ovenfor
samfunnet generelt. Veien fra «teoretiske» beslutninger på systemnivå og ned
til beslutninger som tas på individnivå er lang. Ut fra mine erfaringer og
betraktninger, vil det mest grunnleggende og avgjørende for å kunne skape/opprettholde
tillit i samfunnet og ovenfor den enkelte som på grunn av sykdom har behov for
tiltak/tjenester, først og fremst bero på hvorvidt
politikere/regjeringsmedlemmer innvilger tilstrekkelige ressurser til å
gjennomføre det de selv på vegne av samfunnet har valgt å holde fokus på, og
det de har lagt til grunn for sine egne beslutninger.
Departementene må først og fremst tildeles tilstrekkelig med
midler og ressurser for å få mulighet til å organisere virksomheten
(helsetjenestene) forsvarlig, slik at også målene bak politiske beslutninger gir
helsepersonell en reell mulighet til å kunne tilby kvalitet i tiltak/tjenester i
tråd med hva forskning og utredninger som er lagt til grunn for politiske beslutninger
tilsier. Mistillit skapes i det øyeblikket helsepersonell ikke har mulighet til
å kunne tilby den enkelte pasient kvalitet i de tjenester/tiltak helselovgivningens
formål og politiske beslutninger danner grunnlag for. Uten denne muligheten,
øker risikoen for at den enkelte pasient (og deres pårørende) får en opplevelse
av at hovedproblemet ligger i manglende kunnskap og kompetanse hos enkeltpersonell
i helsetjenesten.
Den samme tendensen kan også ses fra individnivå opp mot
samfunns- og systemnivå. Når politikere/regjeringsmedlemmer fatter et vedtak på
samfunnets vegne, ovenfor samfunnet forsvarer sine beslutninger ved å vise til
ressurser og midler som har gått med til forskning, utredning og utarbeidelse
av faglige retningslinjer – forsvarer lovpålagte krav og rettigheter med at de
vet hva som skal til – overfører de samtidig et ansvar til individnivå. Et
ansvar for å kunne «bevise» ovenfor samfunnet at de beslutningene faktisk gjelder
for, klarer å innfri de forventninger politikere/regjeringsmedlemmer har skapt
i samfunnet gjennom sine begrunnelser og beslutninger. Uten å få tildelt de
tjenester/tiltak som helsepersonell mener er nødvendig for den enkelte, har man
samtidig mistet grunnlaget for, og den enkeltes mulighet til, faktisk å kunne «bevise»
ovenfor samfunnet at de beslutningene som er vedtatt faktisk er til nytte for
så vel samfunnet som for den enkelte som har behov for bistand fra
forvaltningen. Dette igjen øker risikoen for at enkelt personer som rammes av
psykiske sykdom blir mistrodd og mistenkeliggjort av samfunnet på feil grunnlag.
En grobunn til utvikling av negative holdninger, som igjen på ingen måte kan
sies å gjøre hverdagen enklere for de som i utgangspunktet skulle opplevd å ha
blitt hjulpet gjennom et politisk fokus.
Ved at statistiske tall utvikles i feil retning, nye historier
om tragedier kommer til som peker i retning av et tjenestetilbud som ikke er «godt
nok», skapes et nytt politisk fokus hos politikerne. Nye utredninger settes i gang uten at man egentlig
vet nok om årsaken til hvorfor tidligere beslutninger om tiltak/tjenester ikke
har fungert etter sin hensikt. Nye tiltak/tjenester besluttes, og nye
begrunnelser for beslutninger forsvares gjennom «teori» ovenfor samfunnet. «Ballen
triller», bokstaveligtalt, mens mennesker går rundt uten mulighet til å kunne
leve et verdig liv.
Tenk om det bare kunne ha blitt innvilget nok penger til
faktisk å kunne gjennomføre politiske intensjoner og reformer i praksis. Tilført
nok helsepersonell til å kunne tilby tjenester/tiltak på en forsvarlig måte.
Nok behandlingsplasser… TID nok til å la enkelt personer som rammes av psykiske
sykdom få mulighet til å nyttiggjøre seg tiltak/tjenester. Få muligheten til å
leve et verdig liv. Tenk da hvilken «verden» vi kunne ha levd i. Hvor mange
menneskeliv som kunne vært spart…
Psykisk helsearbeid handler ikke «bare» om å kunne gi
mennesker behandling NÅR de trenger det. Det handler ikke bare om kvantitet, men også vel så mye om kvalitet. Det handler om å kunne gi
rett behandling til rett tid, slik leder av unge høyre også viser til i sin
tale til landsmøtet. Nå må betydningen av NOK PENGER også settes i fokus!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar