Et lite lys av håp blir tent...

Jeg kjenner ikke nummeret som lyser mot meg i displayet på mobilen. Vurderer et lite sekund om jeg skal sjekke nummeret før jeg evt ringer tilbake. Har hatt så uendelig mange telefoner fra selgere i det siste, og kjenner at jeg ikke er i humør til det nå. Jeg bestemmer meg likevel for å ta den. Noe forteller meg at denne samtalen er viktig. At denne samtalen vil gjøre meg godt…

Samtalen varer bare noen minutter. Plutselig er det som om alle forsvarsmurer eksploderer inni meg. Murer bygd opp av «Du må være sterk nå, Monika. Sterk for barnet ditt – din vakre engel». I tankene surrer kun en tanke om og om igjen: «Nå blir du hørt Monika. Endelig er det noen som tar deg på alvor, som er villig til å lytte til hva du har å si». Så kommer tårene…

I går kom telefonen jeg har ventet på de siste dagene. Fra politiet. En hyggelig stemme møter meg i den andre enden. Forteller at han har mottatt henvendelsen min. Det var alt som skulle til. Det var det jeg trengte. En hyggelig og imøtekommende stemme…

Jeg husker ikke detaljene fra samtalen. Hva som egentlig ble sagt. Men jeg husker den umiddelbare følelsen av å bli tatt på alvor. En uforklarlig følelse av lettelse da jeg fikk tilbud om en samtale, som om en tung og vond byrde ble lettet vekk fra skuldrene mine.

Jeg vet ikke hva jeg går i møte, men etter to og et halvt års «kamp» mot helsetjenesten og de klage-/tilsynsmyndigheter jeg har vært involvert med i den forbindelse, har jeg tilsynelatende kommet til en etat som (om ikke anna) får meg til å føle meg som noe mer enn «bare en mamma». Etter to og et halvt års kamp, er nå et lite lys av håp tent...

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

I dag smiler mamma gjennom tårer. Smiler fordi jeg endelig føler at noen tar meg på alvor. Gråter fordi jeg så gjerne skulle ønske at det var DU som fikk oppleve dette. At du ble tatt på alvor, før det var for sent…