8.april 2012… Jeg skjønte instinktivt at noe var galt da mobilen ringte kl halv fem på morrakvisten. Ble ikke mindre bekymret da navnet til Eiriks far lyste i displayet. Jeg husker bare to setninger klart «Eirik har prøvd å ta livet sitt. Han ligger til overvåkning på intensivavdelingen».

I løpet av brøkdelen av et sekund ble livet mitt snudd på hodet. Alt ble med ett et totalt kaos av spørsmål. Hva har skjedd? Hvordan? Hvorfor…? Eiriks far hadde ikke svarene jeg trengte. Visste bare at Eirik hadde vekket ham like etter midnatt, fortalt at han hadde «gjort no dumt» og spurt om han kunne kjøre ham til sykehuset. På legevakta ble han henvist til venterommet. Den eneste informasjonen han hadde fått var at pumpinga var vellykket, at de mente han hadde kommet til sykehuset «tidsnok» og at de hadde satt i gang videre behandling for å hindre skade på indre organer. Så ble han sendt hjem. Overlatt til seg selv... Overlatt alt ansvar for å formidle beskjed videre til andre i familien...

Det ble mange telefoner til avdelingen denne dagen. «Hvordan går det med ham?». Svarene var de samme: «Alt går bra med ham. Verdiene synker». Helt til vi senere samme kveld ble oppringt. Eirik hadde snakket med en psykolog ved sykehuset, ønsket en frivillig innleggelse ved akuttavdelingen for barne- og ungdomspsykiatri på Sannerud sykehus. Han hadde gått med på at vi kunne kjøre ham dit. "Gått med på"…

På vei ned til sykehuset for å hente Eirik begynte nye tanker å dukke opp. Hvordan ville det bli å møte ham igjen etter dette? Treffe ham igjen, vite at jeg hadde vært så nære på å miste ham for alltid? Hva skulle jeg si? Hva burde jeg ikke si? For første gang på over 17 år ante jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg  i møte med mitt eget barn. Mens alt av morsinnstinkt i meg skrek etter et behov for å kunne beskytte, trøste, vise omsorg, snurret den samme tanken om og om igjen i tankene mine; «Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for Eirik, barnet ditt»…

I det øyeblikket hjernen min instinktivt sendte ut signaler om å være sterk for Eirik, ble alt fokus rettet mot å gjøre alt hva jeg kunne for ham. I det morsinstinktet satte på alle funksjoner for å kunne beskytte mitt eget barn, glemte jeg å ta vare på meg selv. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det denne dagen. Det vil si, ingen som hadde kompetanse og kunnskap til å kunne gi meg den hjelpen jeg trengte som mamma. Gi meg svarene på alle spørsmålene jeg hadde. Veilede meg i hvordan jeg skulle opptre ovenfor Eirik, hvordan jeg best kunne være mamma for ham akkurat der og da. Naturligvis forstår jeg at hovedsaken var å redde Eiriks liv. Det var han som var pasient. Men… Jeg hadde også opplevd et traume denne dagen. Jeg hadde holdt på å miste mitt eget barn. Jeg var redd. Fortvilet. Følte meg mislykket som mamma. Hvordan kunne jeg ha oversett at mitt eget barn ikke ønsket å leve? Jeg tillot meg ikke selv å gråte. Tillot ikke meg selv å kjenne på den sorgen som allerede da hadde slått rot i meg. Mest av alt følte jeg jo at det var jeg som hadde sviktet. At jeg hadde sviktet mitt eget barn…  

Mange av de spørsmålene jeg hadde denne dagen har jeg funnet svar på etter Eirik døde. I et notat har han i detalj beskrevet hva som skjedde denne kvelden/natta. Hva han gjorde, hvordan han gjorde det. Svaret på hvorfor er mer utydelig. Etter hvert som jeg har lest meg opp i «saken», satt meg inn i journalnotater osv og lest diverse faglitteratur ut fra de (p)sykdomsbeskrivelsene og symptomene som står beskrevet  der, har jeg forstått at dette også var Eiriks største problem, hans «bestilling» til helsetjenesten, det han heller ikke forsto og trengte svar på. Hvorfor….

 

Kjære Eirik, min vakre engel <3

 

 

Det var som om jeg møtte deg for første gang denne dagen. Jeg var redd. Fryktelig redd. Klarte vel egentlig ikke å ta innover meg helt alvoret i situasjonen der og da. Klarte ikke å ta innover meg hvor nære på det var at jeg kunne ha mistet deg. Jeg beklager om jeg ikke var der for deg ,slik du kanskje hadde trengt det denne dagen. Beklager om du kanskje oppfattet meg som om jeg ikke tok deg på alvor. Vet nå at dette var noe jeg sårt hadde trengt hjelp til. At det ikke «bare» var du som trengte hjelp for å takle livet da du ble (p)syk. At jeg også hadde trengt hjelp, for å kunne være en best mulig mamma for deg i en periode der du kanskje trengte meg mer enn noen gang Jeg føler fortsatt at jeg sviktet deg lille venn, men håper du kan tilgi meg… At du forstår at jeg gjorde mitt beste ut fra de forutsetningene jeg hadde som «bare mamma» der og da…