Bare en mamma...?

"Bare en mamma"... Det var det jeg ønsket aller mest. Å få være "bare mamma" for Eirik da hans liv ble tøft og vanskelig. Få holde rundt ham, gi trøst, vise omsorg... Beskytte... Gjøre det de fleste mødre legger i rollen, betydningen av, det å være en god mamma for sitt eget barn. Men... I møte med "systemet" erfarte jeg hvordan ordene "bare  mamma" fikk en helt annen betydning enn hva jeg selv la til grunn for de samme ordene. Rettere sagt... De fikk ikke lenger noen betydning. Jeg, som Eiriks mamma, ble i møte med systemet "bare en mamma". En fiende. Så totalt uten betydning for dem, og tilsynelatende i deres øyne uten betydning for min egen sønn...


Tidligere gikk denne bloggen under navnet "Rettferdighet for Eirik". En blogg som lenge har vært inaktiv, nettopp på grunn av min egen følelse av maktesløshet i møte med "systemet". En maktesløshet som har gjort meg frustrert. Trist. Nærmest handlingslammet. Gjort min egen sorgprosess om mulig enda vanskeligere å takle enn det den i utgangspunktet var. Jeg har ikke gitt opp håpet om en dag å kunne vise Eirik rettferdighet, men har innsett at "systemet" har for stor makt for en som blir betraktet som "bare en mamma". De viser meg ingen vilje, ønske eller evne til å ville lære av alt det jeg sitter igjen med av erfaringer. Mine refleksjoner, dypt forankret i dokumentert fakta og lovregler, ser ikke ut til å ha noen betydning for dem.

For meg har det blitt en form for terapi å kunne formidle tanker og følelser gjennom skrevne ord. Få satt ord på det som ennå er for vanskelig og vondt å snakke høyt om. Om jeg ikke lenger har troen på at "systemet" noensinne vil ta meg på alvor, at jeg noensinne vil få oppleve å føle meg som noe annet enn "bare en mamma" for dem, har jeg likevel ikke mistet troen på at de erfaringene jeg sitter igjen med som pårørende, nå som etterlatt, kan ha betydning for andre. At det fortsatt finnes en mulighet til å kunne "omdanne" mine egne negative erfaringer til noe positivt for andre. Nettopp derfor har jeg valgt å gjenoppta bloggingen, men denne gangen med en litt annen innfallsvinkel enn tidligere. Gjennom min egen rolle som "bare en mamma".


Kjære Eirik, min vakre engel <3 Høyt der oppe på den mørke nattehimmelen kan jeg se en stjerne som skinner så vakkert. Så vakkert som bare du kan skinne. Den gir meg styrke, viser vei og gir meg trøst når jeg trenger det. Jeg vet at du fortsatt er med meg vennen. Go'gutten min, nå og for alltid. Jeg elsker deg <3