Permer fulle av saksdokumenter ligger foran meg. De har ligget der noen timer allerede. Urørt. Jeg klarer ikke åpne dem. Vil ikke, men vet jeg må. Vet hva det innebærer, men må likevel... Må inn i mørke igjen, til minnene jeg har jobbet så hardt for å kunne legge bak meg. Til detaljene... Må inn dit igjen, for å kunne være best mulig forberedt til møte med politiet i morra. Igjen surrer de samme setningen om og om igjen i hodet mitt: "Du må være sterk nå Monika. Du må være sterk for barnet ditt, og deg selv"...

 

I to og et halvt år har jeg kjempet. En kamp med utgangspunkt i en sønn som søkte hjelp på grunn av psykiske problemer, men som likevel endte opp med å velge døden foran livet i en alder av 17 år. Gang på gang har det tatt måneder mellom hver henvendelse jeg har mottatt, og hver gang skjer det samme... Etter å ha brukt uker på å bearbeide følelser, kommet meg videre, er det som å trykke på en "rykk tilbake til start" knapp... Filmen begynner å snurre på netthinnen. De samme følelsene jeg hadde de to døgnene som gikk fra jeg så ham siste gang og frem til presten sto på trappa med beskjed om at han var funnet død... Fortvilelsen. Redselen. Angsten... Alt vender tilbake, med full styrke.

 

Om ikke denne kampen snart er over, om jeg blir tvunget til å vende tilbake til dette mørke flere ganger, er jeg redd jeg kan ende opp der Eirik startet... At jeg ikke skal klare å takle alle påkjenninger på egenhånd. At jeg kommer til å ende opp med å måtte søke om hjelp selv. Nettopp derfor har jeg valgt å gå til politiet med saken nå, fordi jeg ikke kan utsette meg selv for den risikoen "systemet" har utsatt meg for over en så lang periode nå - de klage-/tilsynsorganer som skal bidra til å "lære av erfaring" for å kunne kvalitetssikre og bedre helsetjenestenes tilbud... HVOR PSYKT ER IKKE DET!?!