En engle-mamma's møte med en annen engle-mamma

Gjennom å ha stått offentlig frem og fortalt "historien" om Eirik, har jeg også kommet i kontakt med andre etterlatte, pårørende og mennesker som selv sliter med psykisk sykdom. Fantastiske mennesker på hver sin måte, som jeg mer enn noe anna skulle ønske jeg hadde blitt kjent med av helt andre årsaker enn det som dessverre er tilfelle. Bekjentskap og vennskapsbånd som har blitt knyttet, med dyp fortvilelse og sorg som hovedgrunn til at våre "veier" har krysset hverandre.

Ingen kan ta fra meg mitt savn og min sorg. Ingen kan bære den for meg. Men, å møte forståelse av noen som selv har opplevd noe tilsvarende, som selv bærer på savn og sorg, har gjort det enklere å bære min egen smerte. Det å kunne sette ord på, dele tanker og følelser, kunne både gråte og le sammen. Ingen behandling eller piller i verden kunne ha erstattet en slik form for "medmenneskelig terapi" som det jeg selv har erfart i disse møtene.

For noen uker siden fikk jeg gleden av å treffe ei av dem som har bidratt til å gjøre min "vei" enklere å gå. Ei som selv er engle-mamma. Jeg må ærlig innrømme at jeg både gruet og gledet meg før vi møttes. Gledet meg til endelig å få muligheten til å holde rundt henne, gi henne en lang og varm klem. Gruet meg for å møte et menneske jeg visste hadde det like vondt som meg. Som står i en tilsvarende "kamp mot systemet", fullt vitende om at uansett hvor langt og hvor lenge man kjemper, vil det ikke være mulig å endre "fakta". En kamp mot systemet, uansett utfall, vil aldri kunne gi oss dem tilbake. Barna våre er allerede tatt fra oss... Hennes datter, min sønn... Å vite at noen har det så vondt som det jeg selv har det, er om mulig enda verre enn å ha det slik selv. Jeg unner jo ingen å ha det slik. Absolutt ingen!!

Det ble et sterkt, men likevel godt møte. To engle-mamma'r i samme rom... Det lar seg ikke beskrive med ord... Hilde og Eirik førte oss sammen - våre vakre engler. Jeg skulle bare så gjerne ønske at de to også hadde fått muligheten til å treffes, at det ikke var nettopp deres bortgang som gjorde at vi ble kjent. I samtalene, tankene og minnene vi delte, var de i aller høyeste grad med oss denne kvelden. Og, hvem vet... kanskje satt de der også sammen med oss...?