Mange kan trøste, men få kan forstå

http://www.nrk.no/magasin/hildes-stemmer-slo-systemet-1.11689621

14.5.2014 ble historien om Hilde publisert. Den samme dagen som hun skulle ha fylt 20 år. Historien er nå kåret til "lesernes favoritt" - den mest leste saken i NRK Hordaland i 2014.

Hildes foreldre har opplevd det samme marerittet som jeg selv har opplevd - at våre barn døde mens vi selv trodde de ble godt passet på av andre. Et svik, et alvorlig tillitsbrudd til helsetjenesten, som ikke er mulig å gjenopprette. Erfaringer som er delt med andre, håper jeg generelt har bidratt til å skape et større engasjement for psykisk sykes rettigheter i samfunnet.

På hver vår kant av landet har vi stått (og står) i en "kamp mot systemet" for våre barns rettferdighet. Etter historien om Hilde ble publisert, etter selv å ha stått fram tidligere og fortalt historien om Eirik, tok Hildes mamma kontakt med meg gjennom FB siden En vakker engel til oss kom, tok et valg og vendte om. I månedene som fulgte ble meldingene mange og lange mellom oss. Historier og erfaringer ble utvekslet. Følelser delt. I oktober fikk jeg endelig muligheten til å treffe henne, gi henne en varm og lang klem. Et helt spesielt og utrolig sterkt møte mellom to engle-mamma'r.

Til tross for at det gjør mer vondt enn ord kan beskrive å vite at andre har opplevd noe tilsvarende det jeg selv har opplevd, vite at andre bærer på den samme intense smerten og savnet, gjør det godt å bli forstått uten å måtte forklare med ord. Jeg trenger ikke forklare Randi hvordan jeg har det. Trenger ikke forklare eller unnskylde meg om jeg har en tøff dag, om jeg blir ordknapp og har behov for litt tid helt for meg selv. Trenger ikke unnskylde meg eller forklare om jeg er fullstendig knust og oppløst i tårer, eller om jeg er full av bitterhet og frustrasjon. Hun vet, og hun forstår.




https://www.facebook.com/AwesomeQuotes4Eva/photos/pb.178816278820720.-2207520000.1419676659./780262162009459/?type=3&theater

Mange har vist sin medfølelse, delt sorgen med meg etter Eirik døde. Samtidig vet jeg at mange har opplevd meg som "sterk" gjennom kampen jeg har kjempet for ham. En styrke og en kamp jeg vet gjør andre bekymret for om til syvende og sist bare vil gjøre min egen sorg enda vanskeligere å bære. Som jeg vet at andre kan bli lei av å høre på at jeg snakker/skriver om. Jeg forstår at det er vanskelig for andre å forstå, men "kampen" er i realiteten en av mine måter å takle min sorg på. Jeg trenger å forstå Eirik. Trenger å vite hva som skjedde med ham. De fleste forbinder selvmord med en ønsket handling, at vedkommende selv hadde et ønske om å dø. Selv er jeg av en helt annen oppfatning hva Eirik angår.

Også på dette område vet jeg at Randi forstår meg langt bedre enn de fleste, nettopp fordi hun har opplevd noe tilsvarende av det jeg selv har opplevd. Barna våre ga aldri et reelt uttrykk for å ha et ønske om å dø. Selvmordsrisikoen var en del av deres sykdom, et symptom, noe de oppsøkte helsetjenesten for å få hjelp med, og som vi intetanende trodde de fikk profesjonell hjelp til å lære å mestre. Jeg kan ikke snakke for oss begge, men kanskje er det noe av dette som gjør det så intenst viktig å kjempe for deres rettferdighet. Kjempe for at noen skal ta ansvar for den uretten vi mener at våre barn ble utsatt for. Ta ansvar for at de ble sviktet da de trengte hjelpen som mest, og for at vår tillit til helsetjenesten som foreldre har vist seg å ha vært bygd opp på et totalt feil grunnlag.

På lik linje som kjærligheten til våre barn aldri vil opphører selv om de ikke fysisk er tilstede i livene våre lenger, kan ikke tiden lege alle sår. "Kampen mot systemet" gir meg ikke Eirik tilbake. I seg selv kan den ikke lindre. Men... Dette er det siste jeg får gjort for ham, for oss... Jeg har akseptert at Eirik er død. Famler meg fram for å finne en måte å leve mitt liv videre på uten ham. Mange kan trøste, gi meg livsmot ved å vise at de bryr seg, mens det å bli forstått... Slippe å forklare eller unnskylde meg, kanskje er det mest avgjørende i mitt eget sorgarbeid.