Dagen vi har ventet på har kommet... Det er med et visst vemod og bekymring jeg "slipper taket" i go'gutten nå. Etter fem måneder er (endelig) "hjelpeapparatet" klare for å starte opp nødvendige tiltak for å kunne hjelpe ham i gang med å mestre sin hverdag. Ukene som har gått har vist at det nok er mange utfordringer å ta tak i, men jeg håper han har erfart at jeg er der for ham i så vel opp- som nedturer...
Det er tre år siden jeg "slapp taket" i Eirik. Englemammahjertet er vemodig med tanke på alt som aldri ble Tårene er vanskelig å holde tilbake med viten om at det ikke er mulig å skru tiden tilbake. At døden er endelig. Samtidig er mammahjerte bekymra for dattera som akkurat nå seiler rundt på de karibiske hav.
Jeg har vel som de fleste mamma'r hatt en "normal" bekymring for barna mine opp gjennom oppveksten deres. Bygd opp av sunt vett og erfaring, men... Ordet bekymring har nådd nye dimensjoner etter Eirik døde. Det er ikke lenger det man kan kalle "sunt vett" som preger mammahjerte, men regelrett en angst for at også go'jenta skal bli tatt fra meg. Noe som forsterkes når hun legger ut på reiser langt utenfor mamma's rekkevidde, med erfaring om at det å "slippe taket" kan få fatale konsekvenser.
Kjærligheten til barna mine har alltid vært sterk, men om mulig ble den enda sterkere da Eirik døde. Vissheten om hvor skjørt livet er, at ingen kan vite hva morgendagen bringer, har også gjort meg klar over at man ikke kan utsette det man ønsker å si til andre eller gjøre. Livet må leves. Det er her og nå.
Jeg er på dag 12 av en reise 1044 dager tilbake i tid. Tankene mine er alle andre steder enn på sak. I påvente av at det skal tikke inn nok en sms med livstegn fra dattera, reiser jeg for å besøke sønnens grav. Ved siden av lyset som brenner, står tre roser i en vase med sin enkle symbolikk:
En til minne om at jeg elsker ham
En til minne om at jeg alltid har elsket ham
En til minne om at jeg vil elske ham for evig tid
Til vi møtes igjen..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar