NB! Før du leser videre; Jeg er ikke jurist, ei heller spesialist i psykiatri. De rådene og tipsene jeg gir deg tar ikke utgangspunkt i "gitte lover, regler og retningslinjer", men i de (dyrekjøpte) erfaringene jeg selv har erfart underveis i den "kampen" jeg selv har stått og fortsatt står i!
Så til det blogginnlegget egentlig skulle handle om....
Før du i det hele tatt påbegynner en prosess for å finne ut av "sannheten", råder jeg deg til å tenke nøye gjennom:
- Hva ønsker du å oppnå"? Vet du eller har du grunn til å mistenke at det har skjedd svikt i behandlingen og/eller at enkeltpersonell har opptrådt uforsvarlig, at dette har sammenheng med og/eller er årsaken til dødsfallet, eller ønsker du først og fremst å bidra med pårørende-erfaringer som andre kan lære av?
- I hvilken grad ønsker du å involvere deg i prosessen, og har du kapasitet til å følge opp dette på egenhånd? Herunder bør du ta i betraktning din egen sorg, familieliv, arbeid osv, og være 110% sikker på at du vil klare å stå i en slik prosess over tid og at det virkelig er verdt det. Videre; Vil du klare å avslutte prosessen dersom den viser seg å bli for tøff, uten å bli sittende igjen med dårlig samvittighet og/eller tanker om dette til "evig tid"?
Grunnen til at jeg ber deg tenkte gjennom dette, er at mange av oss har kommet fram til en "ja takk, begge deler", uten egentlig å vite hva vi har begitt oss ut på og/eller om konsekvensene av dette.
Om og når du har tenkt nøye gjennom dette, vurdert alle fordeler og ulemper, og bestemmer deg for å gå videre med prosessen:
- Forvent ikke at helsetjenesten og/eller forvaltningen informerer deg om dine rettigheter og muligheter
- Om ikke helsetjenesten/helsepersonell uoppfordret og uten din involvering har innrømt at noe har gått "galt", forvent da heller ikke at de kommer til å innrømme dette etter du har stilt kritiske spørsmålstegn til deres handlinger - "bevisbyrden" er din oppgave!
- Vær oppmerksom på at en begrunnelse om "av hensyn til pasienten" ved avslag på begjæring om innsyn i pasientjournalene o.l eller om du bare gis begrenset innsyn, i realiteten kan være helsetjenesten/helsepersonells og forvaltningens forsøk på å unndra deg viktig informasjon i saken
- Selv om ditt hovedfokus er læring, må du være forberedt på at helsetjenesten/helsepersonell ikke besvarer de spørsmålene du har stilt, og at de vil gjøre det de kan for å overbevise forvaltningen (og deg) om at alt de har gjort er "i tråd med alminnelig faglig og god medisinsk praksis"
- Forvent ikke at forvaltningen tar hensyn til deg, din sorg og/eller livssituasjon for øvrig. De bruker den tiden de selv vil på sin saksbehandling, uten å holde deg informert om saksbehandlingstid og/eller om forlenget saksbehandlingstid, mens du i beste fall får 3-4 uker på deg til å komme med dine uttalelser/kommentarer underveis i saksprosessen
- Om du underveis i saksbehandlingen opplever at forvaltningen ikke overholder egne frister og du klager på dette til Sivilombudsmannen, må du belage deg på at forvaltningen ikke gir samme svar til begge parter - at du opplyses om ressursmangel ved kontoret, mens de samtidig ovenfor Sivilombudsmannen begrunner oversittelse av frister med "sakens kompleksitet"
- Bli ikke overrasket dersom forvaltningen ikke legger til grunn alle fakta i saken, at de ikke besvarer alle spørsmålene du har stilt, eller at de ikke informerer deg om dette før saken er ferdig behandlet. Forvent heller ikke at de vil innrømme egne saksbehandlingsfeil ved en eventuell klagerunde, i den grad det ikke brukes mot deg at du ikke har adgang til å klage (Fylkesmannen)
- NB! Gå for all del ikke "fem på" når forvaltningen prøver å overbevise deg om at du ikke har behov for advokatbistand, at de vil ivareta din rettsikkerhet på en forsvarlig måte!!!Begrunnelser om at det er forvaltningens saksbehandlingstid som har forårsaket at foreldelsesfrister (strafferettslig og/eller for å kunne stille krav om erstatning) ikke har blitt overholdt, vil ikke bli hensyntatt av andre (NPE og påtalemyndighetene)
På bakgrunn av ovenstående punkter, er mine råd som følger:
Dersom du kun ønsker å bidra til læring; Send inn en henvendelse til Fylkesmannen der du redegjør for dine erfaringer/synspunkter og anmoder dem om å opprette tilsynssak, UTEN å gjøre krav på din rett til å innhente pasientjournalene først. Med dette har du allerede gjort det du kan for å nå ditt mål, og av den grunn vil jeg råde deg til å informere Fylkesmannen om at du ikke ønsker å benytte deg av uttale-/innsynsretten videre i deres saksprosess. Dette nettopp for å skåne deg selv mot frustrasjonen som følger med all ansvarsfraskrivelse du vil oppleve underveis, for ikke å nevne belastningen ved å hele tiden gå rundt i en uviss undring og i påvente av at div dokumenter og uttalelser skal dukke opp i din egen postkasse
Dersom du mistenker at det kan ha blitt begått lovbrudd i helsetjenesten/av helsepersonell: Ta kontakt med en advokat fra dag EN! Om du ikke har økonomi til å dekke utgifter til advokat selv, har advokaten plikt til å vurdere om du (eller rettere sagt den avdøde) har krav på bistandsadvokat og/eller om du fyller vilkårene for fri rettshjelp. Ved å involvere en advokat i saken, vil du også kunne skånes for å få alle saksdokumenter sendt rett hjem i din egen postkasse, samtidig som advokaten kan avveie hvilken informasjon som er av betydning for deg å vite noe om. Videre vil også advokaten kunne vurdere hva som bør gjøres, om saken skal politianmeldes og/eller meldes til Norsk pasientskadeerstatning, samt gi deg juridiske råd/veiledning i den forbindelse.
Dersom du har kommet fram til "ja takk, begge deler"; Sørg for å ta kontakt med advokat og at denne prosessen igangsettes/prioriteres først (gjerne avsluttes), før du kontakter Fylkesmannen!
Før jeg ønsker deg lykke til videre i prosessen, vil jeg minne deg på at du først og fremst må huske å ta godt vare på deg selv, og at du tar den tiden du trenger til å bearbeide din egen sorg. Ingen er tjent med at også du "går til grunne"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar