Nok et dokument i saken er skrevet, forsvarlig lagret på pc'n, sikkerhetskopiert og lagret på en ekstern harddisk. Permene med saksdokumenter er ryddet ut av stua. Bare hybelkaninene er igjen.
Da jeg holdt på å rydde, slo det meg at det som en gang var et "hjem", ikke lengre føles slik. Det som en gang var et rom fylt av glede og latter, et sted der jeg også kunne trekke meg litt tilbake for å samle krefter til nye gode opplevelser, mest av alt føles som fire vegger fylt til randen av vonde minner. Et sted der det gjør vondt å puste, vanskelig å være.
Egentlig vil jeg bare legge meg ned å sove, slippe å føle, men kroppen er i opprør fra "topp til tå". Jeg har tøyd strikken for langt, igjen. Det eneste som tar fokuset vekk fra smertene, er hjernen som er så full av tanker at det kjennes ut som om den er i ferd med å eksplodere. Tanker om alt det jeg har lest i løpet av den siste uka. Opplysninger jeg har blitt kjent med, og som jeg enten ikke har festet meg ved eller fått vite om før nå. Nok en bit av "sannheten" - den som gjør så jævla vondt.
Igjen tenker jeg over, vurderer, hvorvidt alt jeg holder på med er verdt den smerten det medfører. Om sannsynligheten for å vinne rettferdighet for Eirik etter så mye motgang er reell. Troen har jeg ikke lengre, men håpet er der fortsatt. Igjen kommer jeg til samme konklusjon som så mange ganger før; Jeg får ikke fred med meg selv før jeg vet at jeg har prøvd alt. Vet så alt for godt at selv om jeg sletter alt av elektroniske dokumenter, makulerer alt av papirer, vil jeg aldri kunne slette det som har lagret seg i mitt eget minne - alle detaljer som har brent seg fast på netthinnen, viten om "sannheten".
Enn så lenge venter jeg fortsatt på å komme i gang med behandling hos psykolog. Henvisningen ble sendt fra legen i begynnelsen av desember, men foreløpig har jeg ikke fått svar. Jeg vet at jeg burde ringe, purre, men jeg klarer ikke ta opp telefonen å gjøre det. Ikke nå. Terskelen er for høy. Terskelen som stadig blir høyere for hver gang jeg leser gjennom og forstår mer av hva Eirik ble utsatt for - min egen mistillit vokser stadig, og med den en redsel for at det samme kan skje med meg. I morgen, kanskje....
Ingen kan fjerne den smerten og sorgen jeg bærer på, men mitt håp er at noen kan hjelpe meg å finne strategier for hvordan jeg skal klare å leve med det. Hvordan jeg igjen skal klare å rette fokuset mot framtiden, sette meg nye mål. Hvordan jeg skal klare å la "saksbehandlings-hatten" ligge i fred mellom "slagene", uten til stadighet ta den på uten god grunn. Hvordan jeg igjen skal klare å lage meg en god struktur i hverdagen - ikke som nå, da det eneste som skaper struktur er hundenes mattider og lufteturer. En hverdag der jeg selv sover når jeg får sove, spiser når jeg må spise. En hverdag der jeg igjen føler at jeg fortsatt lever, ikke bare overlever.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar