Det er fire år, fire måneder og tre dager siden Eirik døde. Til nå har det gått fem måneder siden jeg innså at jeg trenger profesjonell hjelp, tre måneder siden jeg var hos legen og ble henvist videre for behandling av PTSD (post traumatisk stress lidelse). Rett før helgen fikk jeg bekreftet det jeg allerede har mistenkt en stund; Psykologen har ikke mottatt henvisningen! Med det stiller jeg meg igjen "bakerst i køen", og må belage meg på ytterligere 3-4 måneders ventetid før forventet oppstart av behandling.
Det føles som om livet mitt ble satt på pause den dagen jeg ble fortalt at Eirik er død. Kun avbrutt av en stadig reversering til de siste dagene og månedene av hans liv. Som om jeg ser alt fra et fugleperspektiv, i sakte film, uten mulighet til å gripe inn og forandre det som allerede har skjedd. Smerten er ubeskrivelig, nærmest uutholdelig. Til tider så ille at jeg må "ta meg sammen" for å klare å se det som fortsatt er positivt i livet.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått foran graven til Eirik, sett på bildene av ham her hjemme, og tenkt på hvorfor han ikke fortalte oss hvordan han faktisk hadde det. Hvorfor han ikke fortalte oss hva som var vanskelig, slik at vi kanskje kunne forstått ham og om mulig hjulpet ham bedre. Samtidig "møter jeg meg selv i døra" når jeg tenker disse tankene, for er det ikke det samme jeg selv gjør nå?
Kanskje opplevde Eirik det samme som jeg gjør, at det er enklere å bære smerten alene enn å fortelle andre om det som gjør vondt. Kanskje kjente også han på hvor vanskelig det er å motta "gode råd" - som f eks å avslutte kampen mot systemet, være mer sosial, sette meg nye mål - så lenge man ikke vet selv hvordan jeg skal få det til. For, når alt kommer til alt, er det ikke fullt så enkelte som at jeg "bare" kan bestemme meg for å avslutte kampen, være mer sosial, sette meg nye mål osv.
En mammas kjærlighet til et barn avsluttes ikke ved døden. Jeg vet med meg selv at jeg ikke vil klare å finne ro før jeg har gjort alt som står i min makt for å "renvaske" hans minne - vise ham rettferdighet. For, selv om Eirik fysisk ikke er tilstede i min hverdag lengre, lever beskyttelsesinstinktet fortsatt. Jeg skulle bare ønske at "systemet" forsto, at de tok hensyn til at nettopp det å dra ut denne prosessen i årevis, har en negativ effekt på mitt liv og mine muligheter. At det jeg som etterlatt trenger mer enn noe annet, er hjelp til å bearbeide det som har skjedd. Hjelp til å finne igjen kontakten med mine egne følelser. Hjelp til å kjenne på, stå i og bearbeide de følelsene som ligger fastlåst og gjemt inni meg selv et sted - det som skaper "filmene", og som gjør livet vanskelig å leve.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar