Etter over 28 måneders venting, har klagesaken hos Helseklage (tidligere Pasientskadenemnda) endelig blitt tildelt en saksbehandler. Pr telefon ble jeg informert om at de vil innhente ny uttalelse fra (enda en) sakkyndige. I den forbindelse har jeg gitt tilbakemelding om at jeg ønsker å tillegge en uttalelse. Denne skal etter avtale være sendt innen fredag.
I det telefonsamtalen avsluttes, er det som om jeg går over til "auto-pilot". Stua gjøres om til et funksjonelt hjemme-kontor. Alt av saksdokumenter hentes frem, både lagrede dokumenter på pc og permer med papirer. Jeg sørger for å få i meg et skikkelig måltid, lager kaffe og setter den sammen med røyk og smertestillende tabletter i armlengdes avstand fra der jeg skal sitte å jobbe. Sjekker mail, og skrur av alle varslingslyder på mobilen. Det siste jeg gjør, er å lufte hundene og kose litt ekstra med dem. Så er jeg klar.
Det eneste jeg fokuserer på når jeg systematisk gjennomgår papirene og skriver uttalelsen, er fakta. Alt av følelser er for lengst skrudd av. Som om hjernen min har skapt en beskyttelsesmekanisme der jeg ikke lenger kjenner smerten i det jeg leser og skriver. Så lenge det går overhører jeg hjernen og kroppens "kamp" om næring og hvile. Jeg vet jeg ikke kan ta pauser. At det å flytte blikket og tankene, flytte fokus vekk fra pc-skjermen og over til den virkelighetene jeg lever i, er det samme som å eksponere meg selv for en eksplosjon av følelser. Følelser som gjør det vanskelig å flytte fokus tilbake til saksdokumentene.
Jeg vet det så alt for godt. Dette er ikke sundt for meg. Vet at eksplosjonen av følelser bare øker i styrke for hver gang jeg utsetter meg for dette. At kroppen i kjølvannet av en slik prosess, krever en stadig lengre rekonvalesenstid. Men, har jeg egentlig noe valg?
Hadde det vært opp til meg, skulle alle etterlatte etter selvmord fått oppnevnt bistandsadvokat fra dag EN. I alle fall i de tilfellene der det foreligger mistanke til at enkeltpersonell i helsetjenesten har opptrådt uforsvarlig og/eller om feil behandling. En fagperson med juridisk kompetanse som kunne ha fulgt opp saken på vegne av den avdøde og hans/hennes nærmeste pårørende. Som kunne ha påsett at rettssikkerheten ble ivaretatt på en forsvarlig måte av offentlige myndigheter, samtidig kunne ha avveid hvilken informasjonen som er relevant å opplyse de berørte om.
Dessverre er ikke "systemet" enig med meg, ergo har jeg ikke noe valg. I alle fall ikke om jeg ønsker at saken skal gjennomgås rettferdig og grundig. Jeg må bare holde ut, all den tid forvaltningen bruker på å behandle saken.
Jeg er på dag tre av fem med "saksbehandlings-hatten" på. På randen av et sammenbrudd. Forhåpentligvis hjelper det å ha satt ord på alt dette, når jeg nå avslutter dagens første pause og vender tilbake til saksdokumentene.
Vet ikke om det hjelper deg særlig mye, men jeg sitter her i akkurat samme modus...og er akkurat like sliten og frustrert...og fly forbannet på disse som liksom skal være tilsyn og passe på at alle gjør det de skal i dette helsevesene, men som tydeligvis godtar det meste av lovbrudd og kritikkverdige handlinger, og som skal passe på at alle pasienter blir behandlet slik de skal, bør og etter loven, men som likefullt godtar at helsepersonell bryter loven og utsetter pasienten for livsfarlig feilbehandling og både trigger og presser de ut i det DE kaller selvmord, men som jeg vil kalle aktiv dødshjelp. Og uansett så bruker både fylkesmannen, helsetilsynet, NPE og politiet sååååå lang tid at alt er foreldet innen de rekker å svare, og når de endelig svarer så får vi enten ikke anledning til å klage videre, eller så får vi bare noen dagers svarfrist...på noe det tar uker å finne all dokumentasjon på i den haugen av journaler og andre papirer som ligger i bunker utover stuebord og stuegulv. Så ja, en bistandsadvokat hadde vært tingen.
SvarSlettAbsolutt ingen trøst, men.... Bekrefter jo bare at jeg ikke er alene om disse erfaringene; Det å aldri få noen som helst informasjon om egne rettigheter og muligheter. Måtte innhente dokumenter i saken og "jakte vilt" på dokumentasjon og "bevis" for hva som har gått "galt". Utarbeide adekvate (hater det ordet....) uttalelser og kommentarer, for guds skyld uten å vise egne følelser(!!). Så all ventetiden, som oftest begrunnet og i beste fall unnskyldt med "manglende ressurser og kapasitet". Når du endelig får et svar, du lurer på om de i det hele tatt har lest noe av det du har brukt tid og krefter på å skrive, og de presiserer at du ikke har klageadgang, selvfølgelig uten å informere deg om retten til å klage til Sivilombudsmannen. Ny ventetider. Nye runder med uttalelser og kommentarer. Nye nederlag....En tilsynelatende evig runddans som ingen ende tar... Unner ikke min verste fiende å oppleve dette...
Slett