Det nærmer seg jul...

 

Det er lille julaften. Huset er vasket, maten er handla inn, kakene bakt, gavene er pakket og, så vel her hjemme ved bilde av Eirik som ved hans siste hvilested, er lysene tent og det er pyntet  til høytid.

Tankene er mange og følelsene er blandet på denne tiden av året. Tenk at jeg for 26 år siden feiret min aller første jul som mamma. For 20 år siden min første jul som tobarnsmor. I år feirer jeg min tredje jul som mamma og englemamma. Det gjør vondt å tenke aldri skal få feire jul sammen med Eirik igjen. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig og glad for alle de gode minnene om ham fra nettopp denne tiden av året. Så utrolig takknemlig og glad for å ha fått oppleve så mye godt sammen med Eirik.

Eirik har lært meg så uendelig mye, men mest av alt har han fått meg til å forstå at jeg kan ikke ta noe eller noen for gitt. Ingen vet hvor lang tid vi har fått tildelt her på jord. Jeg vil alltid bære på et stort savn. Innsett at tid ikke kan lege alle sår, men... Litt eller litt har jeg lært meg til å smile gjennom tårer. Slik som jeg også har gjort nå gjennom adventstiden, når tradisjoner jeg hadde sammen med Eirik har blitt videreført, skapt glede både over hans minne og for andre som har fått lov til å ta del i dem. Å kunne gjøre disse små tingene i hverdagen, snakke om Eirik og le av gode minner sammen med andre, gir en følelse av at han fortsatt er her sammen med oss. Gjør sorgen litt enklere å bære.

Det er lille juleaften... Julefreden har senket seg, og om en liten stund kommer Marita (Eiriks storesøster) hennes kjæreste og mine foreldre hjem til meg på julegrøt. Eiriks plass ved bordet står kanskje tom, men det betyr ikke at han ikke er med oss. I tankene, i samtalene og i hjertene våre, vil han alltid være med oss.

Kjære Eirik, min vakre engel

 

Jeg håper du får en fin jul der du er nå.

Jeg unner deg hvilen, men savner deg sårt....