Så er "saken" i media, igjen... Det føles litt rart å høre sin egen stemme på radioen, lese nettartikkelen der fokuset også rettes mot meg. En "avsløring" helt på grensen til å bli ubehagelig personlig, men like fullt en realitet.
Selv har jeg aldri vært i tvil. Eiriks liv ville ha blitt reddet om helsepersonell hadde tatt mine varsler på alvor. Men, å erkjenne at trusler mot meg og konsekvensen av å bli gående i to døgn i uvisse også ble en medvirkende årsak til egen funksjonssvikt, tap av arbeidsevne og medvirkende årsak til at jeg fra 1.1.2014 ble innvilget varig uførepensjon, har vært svært vanskelig å forholde seg til.Jeg var allerede fra før av langtidssykmeldt med diagnosen ME/CFS, noe også helsepersonell som jobbet med og rundt Eirik var informert om. En såkalt "diffus lidelse" ingen vet årsaken til, som kjennetegnes ved en ekstrem og uforklarlig utmattelse, og som ikke bedres av søvn. Kognitiv svikt... Smerter... Søvnproblemer... Symptomene er mange. Likevel, jeg var ikke blant de sykeste med denne sykdommen. Jobbet gradert i min stilling som veileder i NAV, inntil NAV som arbeidsgiver i juni 2012 tok fra meg den muligheten ved å si meg opp på grunn av langvarig sykdom. En oppsigelse midt i den perioden man må anse som den vanskeligste og mest kritiske perioden av Eiriks sykdom.
Planene for hva jeg skulle gjøre videre, en fremtid som selvstendig næringsdrivende - privat konsulent med tilbud om tjenester innenfor eget kompetansefelt som utdannet velferdsviter - lå klare. Jeg skulle bare vente til Eirik ble bedre, til hans situasjon var avklart og stabilisert. Ville være der for ham, så lenge han trengte det, før jeg satte mine egne planer "ut i live".
Inntil Eirik døde hadde jeg "utsikt til bedring". Alt tydet på at min egen sykdom var i en bedringsfase, rett og slett fordi jeg ikke ble verre til tross for påkjenningene ved å være hans nærmeste pårørende i denne perioden. Så skjedde det som aldri skulle ha skjedd..... At ingen tok til etterretning det jeg som "bare en mamma" varslet fra om fikk fatale konsekvenser. Eirik liv gikk tapt, og i løpet av to døgn ble store deler av mitt liv bokstaveligtalt snudd på hode. I tillegg til å måtte leve med en livslang sorg, savnet etter et barn, utviklet jeg også angst/panikkangst i løpet av de to døgnene jeg ble gående i uvisse, noe som igjen har forverret utmattelsen ved sykdommen. Resultatet ble at jeg gikk fra "utsikt til bedring", med klare målsettinger for egen fremtid, til i dag å være avhengig av 16-20 timers hvile i døgnet for å kunne fungere tilfredsstillende i hverdagen.
Jeg har aldri klandret Eirik for min egen uførhet. Har hele tiden påstått at det var sykdommen hans som truet meg. Jeg så ham jo.... Har aldri sett ham slik han var den siste gangen jeg så ham i live, som om det skulle vært en helt annen og vilt fremmed person som kom hjem til meg... Jeg forsto umiddelbart at Eirik trengte hjelp. At det ikke var noe jeg selv kunne gjøre, uten å i verste fall å utsette ham for risikoen og faren for at han kunne komme til å skade andre. Med den sakkyndige rapporten som nå er innhentet av fylkeslegen bekreftes langt på vei mine egne påstander. Eirik var alvorlig syk, men det var ikke hans sykdom som fratok meg min funksjons- og arbeidsevne. Det er helsepersonell manglende tiltak ved varsling som er årsak til dette. Manglende oppfyllelse av plikten til å yte akutt nødhjelp - både for å redde liv, og for å forhindre skade.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar