Kampen mot systemet, med livet som innsats

For snart to uker siden, da jeg leste de deler av Eiriks journal jeg tidligere ikke hadde lest, fant opplysninger jeg ikke fra før av var kjent med, reagerte jeg på en så kraftig måte at jeg i etterkant har innsett at jeg må gjøre det jeg kan for at dette ikke skal skje igjen. Der og da var smerten over ikke lenger å ha muligheten til å snakke med ham så intens at den eneste tanken jeg hadde var å følge etter ham. Om det ikke hadde vært for at jeg fortsatt har et barn i live, at min datter fortjener å få lov til å ha med seg mamma'n sin videre i sitt liv, ville jeg neppe ha sittet her og skrevet dette innlegget nå.

Jeg kan ikke lenger tillate meg selv å bli "herset med" av "systemet". Bokstaveligtalt med livet som innsats. Nettopp derfor hadde jeg mitt første møte med en advokat i forrige uke, ga min fullmakt til at han får fullt innsyn i saken, slik at jeg skal slippe å stå alene "kampen" fremover. I tillegg har jeg hatt befaring her hjemme for å få verdivurdert leiligheten min. Ikke fordi jeg har planer om å selge, men rett og slett for å kunne sørge for lavest mulig lånekostnader i tiden fremover, og med det vite at jeg faktisk har penger til å kunne betale advokaten for den jobben han blir satt til å utføre. Vite noe om hvilke økonomiske verdiene jeg besitter, dersom dette i verste fall ender opp i retten, om jeg taper i "kampen mot systemet" og selv må dekke alle saksomkostningene.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke i min villeste fantasi trodde dette skulle bli nødvendig. Jeg vet jo at jeg har kompetansen til å kunne føre saken selv i møte med tilsyns-/klageorganene. At jeg (absurd og ironisk nok) har vært mer saklig i min framstilling i saken, benyttet meg av fakta og vist til lover, regler og retningslinjer, enn hva som faktisk har vært tilfelle i så vel sakkyndiges som de involverte instansenes uttalelser så langt. Men... Min oppfatning er at min tittel som "bare en mamma" ikke er tilstrekkelig for å bli sett, hørt og tatt på alvor. At det å engasjere en advokat nå, så langt inne i prosessen, mest av alt er fremkalt av et behov for å kunne tilføre en "anerkjent tittel" som forhåpentligvis vil kunne bidra til at denne saken nå tas på alvor.

Jeg er ikke villig til å gi opp kampen for Eiriks rettferdighet. Vet jeg er villig til å gå så langt som nødvendig for å vite at jeg har gjort alt. Men, jeg er heller ikke villig til å gjøre dette med mitt eget liv som innsats. For meg er leiligheten bare en "materiell gode", men likevel...  Det jeg selv erfarer er intet mindre enn et sterkt brudd på rettsprinsippene generelt og borgernes rettsikkerhet spesielt. Et maktovergrep fra forvaltningens side som ingen er tjent med på sikt!