At Eirik, og jeg, ble sviktet dagen før han døde finnes det ingen tvil om. Jeg sa jo fra om de endringene jeg hadde observert til helsepersonell og politi, med beskjed om de truslene jeg hadde mottatt fra Eirik - at en av oss ikke kom ut av dette med livet i behold. Likevel gikk det to døgn fra jeg varslet til helsepersonell og politiet sammen tok seg inn i leiligheta der de fant ham død - hengt seg til døde i uteboden...
Bitterheten ved å vite at Eirik kunne ha blitt forhindret fra å begå selvmord har vært enorm, og jeg vet nå at det ble begått en straffbar handling av helsepersonell i denne perioden. At en hjelpepleier ikke tok meg som "bare mamma" på alvor... Jeg som tross alt hadde kjent sønnen min i nesten 18 år - stolte mer på sin egen erfaring etter å ha truffet ham en gang... Kun sendte ham en sms med spørsmål om han ville ha besøk, lot være å reise ut til ham da han ikke svarte.... Det fikk ikke "bare" fatale konsekvenser for Eirik, men også for alle han etterlot... Foreldre, søster, "bror" og bestevenn, besteforeldre, fettere, kusiner, tanter, onkler, venner... Hjelpepleieren som ikke hadde kompetanse til å foreta en slik vurdering i utgangspunktet, som etter gjeldende lover og regler hadde plikt til å varsle videre for på den måten å avklare om det var grunnlag for tvangsinnleggelse eller ikke på bakgrunn av truslene som ble framsatt. Hjelpepleieren som hevet sin erfaring om Eirik, langt over den erfaringen jeg hadde som mor....
Men, hva med behandlingen Eirik hadde hatt i forkant av dødsfallet...? Hvorfor hadde ikke dette bidratt til å gjøre ham "frisk", og hvorfor fanget ikke kommunens helsepersonell opp alvoret da jeg varslet...? Et "dypdykk" i informasjonen som ble holdt tilbake fra meg som følge av taushetsplikten mens Eirik levde, de papirene jeg fant igjen blant sakene til Eirik og de jeg har fått tilsendt av Fylkesmannen som følge av min innsyn-/uttalerett i tilsynssaken som er opprettet, har gitt meg svarene...
Allerede i første samtale med psykologen ved BUP påla Eirik helsepersonell taushetsplikt. I inntakssamtalen har Eirik gitt uttrykk for at "ingen skjønner hvordan det er å være ham". I sin "bestilling"- hans målsetting for å gå i terapi - har han vist til at han ønsker mindre krangling med foreldre, spesielt mor, samt å bli mer sosialt aktiv. I psykologens oppsummering og vurderingen etter denne samtalen står det:
"Forsømt gutt som har stort behov for mellommenneskelig regulering. Fin humor og glimt i øyet, men virker generelt ukomfortabel i samtale. Kanskje fordi det er uvant for ham å snakke om seg selv. Samtaleterapi og samarbeid med skole virker pr i dag å bli sentralt framover. Usikker på hvordan vi skal jobbe med foreldrene".
Etter intervjuer med foreldre og omfattende kartlegging av Eiriks helsemessige situasjon, ble det konkludert med at Eirik hadde "sosiale fobier". En diagnose som i ICD kodesystem, publisert på Helsedirektoratets sider og som benyttes i all koding av diagnoser i helsetjenesten, beskrives dette som følgende:
"Frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker, som fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan gå videre til panikkanfall". (http://finnkode.helsedirektoratet.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613471|flow)
I behandlingsplanen fra høsten -11 skisseres det en videre tilnærming gjennom poliklinisk oppfølging ("terapi for å bearbeide ensomhetsfølelse og isolasjon"), samarbeide med skolen der Eirik er elev med sikte på at han skal gjennomføre studiene ("som en viktig ramme for det pol. behandlingsarbeidet"). Videre går det fram opplysninger om evt andre instanser som skal knyttes opp i oppfølgingen, blant annet ambulerende team og kommunens miljøarbeidertjeneste.
Den videregående skolen der Eirik var elev hadde på eget initiativ tatt tak i situasjonen allerede før BUP kontaktet dem, da han allerede to uker etter oppstart begynte å få problemer, noe som kom til uttrykk gjennom et betydelig fravær fra undervisningen. Gjennom et godt samarbeide med Eirik og personell ved skolen, informasjon om hans helsemessige utfordringer, fikk han tilrettelagt en studiehverdag han klarte å mestre. Opplysninger i behandlingsplan derimot, der det forespeiles et samarbeide med kommunens helsetjeneste og ambulerende tjeneste, er av ukjente årsaker ikke blitt gjennomført.
Av journalnotatene går det fram at den videre behandlingen ved BUP ble rettet mot gjenkjennelse av følelser, at samtalene i stor grad ble "styrt" av psykologen og at forhold til foreldre sto sentralt i mange av disse samtalene. Videre kommer det fram en rekke opplysninger jeg ikke får til å stemme overens med hva diagnosebeskrivelsen - sosial fobi - skulle tilsi. Blant annet har Eirik fortalt om et "tiltakende tankekjør", at han har "bilder i hode" av voldshandlinger (noe som gjør ham irritert), at det "svartner" for ham, om tiltakende søvnproblemer og en opplevd sammenheng mellom søvn og økt sinne. Til tross for dette, noe jeg mener burde ha blitt fanget opp som tydelige tegn på at han kunne lide av annen og langt alvorligere (p)sykdom enn først antatt, blir det aldri satt i gang videre kartlegging/utredning for å finne ut av dette. Dette i sterk kontrast til hva veileder for lidelsen, utgitt av Legeforeningen/Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening, tilsier, der det blant annet vises til følgende:
"Kartlegging av komorbiditet er viktig fordi det oftest innebærer større funksjonssvikt. Når symptombildet er overlappende, kan imidlertid denne vurderingen være vanskelig. Noen ganger kommer en komorbid lidelse først til syne når den mest framtredende tilstanden er behandlet. Som ved differensialdiagnostikk er også komorbiditet med andre angstlidelser det hyppigste. Det er allikevel relevant å skille mellom de forskjellige angstlidelsene da de kan ha forskjellige korrelater, prediktorer og forløp gjennom barndom og ungdom. Riktig diagnose kan være viktig for valg av behandling". (http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Nyheter/Den-nye-veilederen-er-endelig-klar/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-2/f-40-41-angstlidelser/)
Med komorbiditet menes sykdommer man kan ha samtidig, og det er nettopp dette som blir et sentralt spørsmål og tema etter hvert som jeg får innsyn i flere dokumenter (journaler, epikriser etc). Ikke minst med tanke på at en del av de opplysningene han delte i samtaler med psykologen, kom til uttrykk gjennom handling åtte måneder etter han startet opp i behandling.
Ved en akuttinnleggelse våren -12 ble det vekt mistanker til at han kunne ha en langt alvorligere psykisk lidelse enn først antatt. Av journalnotatene er blant annet schizofreni lignende lidelse nevnt, i tillegg til opplysninger om at Eirik har utvist psykotiske trekk og at han ble satt på antipsykotisk (medisinsk) behandling allerede dagen etter innleggelse. Helsepersonell vurderte videre at de hadde behov for å kunne observere Eirik over tid, og mente at han måtte legges inn ved en døgnavdeling for videre kartlegging og igangsetting av behandling. Da ventetiden viste seg å være over tre måneder for en slik behandlingsplass, ble utskrevet fra akuttavdelingen, uten at det hverken ble sendt henvisning for senere opphold eller utarbeidet en behandlings-/utredningsplan.
I forkant av utskrivelsen var det allerede sendt bekymringsmelding til barnevernet på grunn av den alvorlige situasjonen som hadde ført til innleggelsen, noe som gjorde det helt klart at det ikke var tilrådelig å la Eirik bo hjemme. Til tross for at barnevernet på sin side hevdet at dette ikke tillå deres ansvarsoppgave, at de anså at hans problemer først og fremst å skyldtes (p)sykdom, beskrives det i journalen at helsepersonell "har lagt press på barnevernet" for å få dem til å ta ansvar.
Uten en avklart bo-/omsorgssituasjon ble barnevernet bokstaveligtalt tvunget til å finne en løsning. Dette til tross for at helsepersonell var klar over at det eneste tiltaket barnevernet kunne tilby ham var opphold i institusjon. En hverdag hvor Eirik måtte forholde seg til mange andre ungdommer med ulike utfordringer, samt et ukjent antall personell ved avdelingen, noe som allerede i utgangspunktet var Eiriks største utfordring i sin hverdag med sosiale fobier. Noe som igjen førte til at han knappe tre døgn etter utskrivelsen trakk samtykke til barnevernet, og igjen ble lagt inn ved akuttavdelingen etter nok et selvmordsforsøk som en direkte følge av den situasjonen han befant seg i.
Etter denne episoden tok Eirik frivillig kontakt med meg der han ga uttrykk for sin fortvilelse over den situasjonen han befant seg i, og ba meg om hjelp. I den forbindelse sendte jeg inn en bekymringsmelding til Sykehuset der jeg stilte spørsmålstegn til forsvarlighet ved utskrivelsen. Samtidig anmodet jeg dem om å ta Eiriks helsemessige situasjon i betraktning, opprette kontakt med kommunens helse-/omsorgstjeneste for ivaretakelse av hans rettigheter som pasient og mine som pårørende med "særlig tyngende omsorgsoppgaver". Til tross for min anmodning, ble ikke kontaktet med kommunen opprettet før jeg halv annen måned senere personlig leverte inn en skriftlig anmodning til Fylkesmannen med varsling om mulig pliktbrudd.
På bakgrunn av min henvendelse til Fylkesmannen, ble det altså opprettet kontakt med kommunens helsetjeneste. I et felles møte med akuttavdelingen der Eirik var innlagt på dette tidspunktet, BUP og helsepersonell i kommunen, ble det bestemt at han skulle få tildelt egen bolig med oppfølging fra kommunens miljø- og psykiatritjeneste innen 1.9.2012. Av journalnotatene fra den samme perioden, går det klart fram at all behandling, både fra BUP og ambulerende tjeneste, har vært rettet mot å "stabilisere situasjonen" i påvente av tiltak i kommunen. Med andre ord; den behandlingen Eirik mottok ble rettet mot de tilleggsbelastninger han ble utsatt for som følge av manglende døgnplass, mens mistanker om alvorligere (p)sykdom og behov for videre utredning ikke nevnes videre i journalnotatene etter Eirik selv tok kontakt med meg og vår relasjon tilsynelatende ble bedre. Tvert imot er det i behandlingsplan som ble utarbeidet ved BUP sommeren -12 i forbindelse med behandlerbytte, til tross for at det gjentatte tidligere i journalnotater er påpekt behovet for innleggelse etc, kun vist til tidligere diagnose (sosial fobi).
I et notat som omhandlet Eiriks behov for oppføling i kommunen, utarbeidet av BUP og gjennomgått med helsepersonell i kommunen i forbindelse med overføring av ansvar, går det ikke frem opplysninger om tidligere selvmords-/voldsproblematikk. Ei heller tidligere mistanker og vurdering om behov for videre utredning. Et notat som senere blir lagt til grunn for tildeling av tjenester i kommunen, og som ved en gjennomgang av kommunens journalnotater klart viser kraftige avvik både ut fra Eiriks behov og selve gjennomføringen av tiltakene.
Kort tid etter møtet mellom BUP og kommunens psykiatri- og omsorgstjeneste, etter nok en samtale med behandler (sosionom) der det ble mistenkt forverring og behov for nok en selvmords-/voldsrisikovurdering, valgte Eirik å avbryte samarbeidet med BUP. Med andre ord overtok kommunen fra den 1.9.2012 ansvar for en ung gutt uten i det hele tatt å vite hva de egentlig har fått ansvar for, uten informasjon om de helsemessige utfordringene behandlere ved BUP og akuttavdelingen har observert i løpet av de månedene de har kjent ham.
Seks uker senere registrerer jeg som mor alvorlige endringer i hans atferd. Forstår at han er i akutt forverring. Forsøker det jeg kan for å formidle dette videre for å skaffe ham hjelp. En uke senere, syv uker etter innflytting og overføring av ansvar til kommunen, dagen etter jeg varslet fra til helsepersonell og politiet om mottatte trusler, dør Eirik hjemme i sin egen bolig...
Knappe tre måneder etter dødsfallet, 10.1.2012, sendte jeg inn en anmodning til Fylkesmannen og ny tilsynssak ble åpnet. Mens jeg i mine uttalelser og kommentarer i all hovedsak har forhold meg til de opplysningene som befinner seg i journalen, om de diagnoser som er gitt og de sykdomstegn jeg mener ikke ble tatt alvorlig nok, har de involverte instansene først og fremst lagt vekt på det de kaller for Eiriks motvilje til behandling ved at han avbrøt kontakten med BUP to måneder før han døde, at tiltakene i den kommunale boligen var basert på frivillighet, samt igjen vist til mistanker til omsorgssvikt. For første gang, ETTER Eirik er død, gjort det kjent for foreldre at de har hatt (og har) en slik oppfatning, at dette bokstaveligtalt har blitt ansett som Eiriks "hovedproblem" og årsak til psykiske problemer.
Etter min oppfatning ble ikke alvorlige sykdomstegn lagt vekt på i tilstrekkelig grad før de kom til uttrykk gjennom handling. Langt alvorligere er det at det heller ikke ble gjort noe med dette i etterkant. De sykdomstegnene han utviste kan ikke etter mitt skjønn tilskrives diagnosen sosial fobi, men burde helt klart dannet grunnlag for videre utredninger slik legeforeningens veiledere tilsier. Ut fra de nasjonale faglige retningslinjene for den lidelsen de mistenkt at Eirik kunne ha, er det liten tvil om at nettopp de tiltakene han ble utsatt for etter utskrivelse, overføring til barnevernet og opphold i institusjon, bidro til å forverre hans sykdomsbilde. Og verst av alt... Det burde være kjent for helsepersonell at nettopp denne type lidelse(r) har en høy dødelighet som følge av betydelig økt selvmordsfare, og at en tidlig utredning og oppstart av behandling er avgjørende for å minske denne risikoen.
At Eirik fikk tildelt en bolig i kommunen, på bakgrunn av hans eget ønske om dette, vel vitende om helsepersonells mistanker om alvorligere (p)sykdom og behov for observasjon, er for meg totalt ubegripelig. Alt for mye i denne saken, helsepersonells vurderinger av at han trengte et døgnopphold ikke minst, taler for at Eirik i første omgang burde ha blitt plassert i en kommunal bolig med døgnbemanning som en form for "kompensasjon", en alternativ løsning der fagpersonell hadde mulighet til nettopp å foreta disse observasjonene av ham, før han evt hadde fått lov til å flytte inn i egen bolig.
Hva mistanker til omsorgssvikt angår... Jeg kan ikke uttale meg om dette... Hva Eirik har fortalt i behandlingssamtaler er hans "sannhet". Det jeg imidlertid har reagert på, er at helsepersonell utelukkende har vurdert at taushetspliktreglene er hovedgrunn til at foreldre ikke ble informert, mens regelverket klart og tydelig gir foreldre rett til informasjon for å kunne ivareta foreldreanvaret på en forsvarlig måte. I tillegg til dette, er helsepersonell pålagt en plikt til å faktisk varsle og påse at barnevernet går inn og foretar sine vurderinger i de tilfeller det er mistanke til omsorgssvikt. For når alt kommer til alt.... OM Eirik hadde blitt utsatt for omsorgssvikt... Om helsepersonell vurderte dette nærmest som en hovedårsak til at han hadde psykiske problemer... Burde de ikke da igangsatt tiltak for å påse at han ikke ble utsatt for dette lengre...!?
Det gjenstår ennå å se hva sakkyndige i saken har vurdert og uttalt seg om hendelsesforløpet, hva Fylkesmannen til syvende og sist vil konkludere med i sin rapport. Men, for meg som "bare en mamma" har det å ha gjennomgått sakens dokumenter, bidratt til å forstå at Eirik ikke "bare" ble utsatt for et systemmord. Det er nesten så jeg tør påstå, at dette i tillegg omhandlet systematisk svikt fra helsetjenestens side. Videre tørr jeg faktisk å påstå at om Eirik hadde blitt utredet for de sykdomstegn han utviste, om helsepersonell hadde vært mer opptatt av hans handlingsmønster enn å mistenke omsorgssvikt... OM Eirik hadde fått rett behandling til rett tid, ville han mest sannsynlig også vært i live i dag...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar