Tre røde roser...
En fordi jeg elsker deg
En fordi jeg alltid har elsket deg
En fordi jeg for all tid vil elske deg
Det har gått to døgn siden jeg fikk kjennskap til den eksterne sakkyndige rapporten som har blitt innhentet i tilsynssaken som er til behandling hos Fylkesmannen i Oppland. Min første reaksjon etter å ha lest den var å reise rett til Eiriks grav for å kunne fortelle ham "nyheten" først. Tre røde roser, og et kort med en enkel hilsen "Rettferdigheten har seiret. Jeg elsker deg, min vakre engel. Hilsen fra mamma".
Å sitte der ved graven hans, endelig kunne fortelle ham at rettferdigheten har seiret... Fortelle ham at han, og jeg, endelig har blitt tatt på alvor... At han endelig, og så alt for sent, har blitt forstått... Det var jo dette jeg lovte ham da jeg så ham for siste gang i hans bisettelse for over to år siden. Det var dette jeg lovte ham, og som har plaget samvittigheten min hver gang jeg har besøkt graven hans i løpet av disse to årene som har gått. Jeg har grått så mange tårer mens jeg har sittet der. Unnskyldt meg for at det har tatt så lang tid. Fryktet for at jeg aldri skulle få oppleve at den dagen kom da jeg kunne fortelle ham at "Nå har jeg kjempet kampen ferdig for deg vennen. Nå er du blitt vist rettferdighet. Nå har du endelig blitt forstått, tatt på alvor. Du kan hvile i fred nå gutten min, i full forvisning om at vi vet at dette ikke var ditt valg. At det var sykdom som tok livet ditt. Ikke du. Så, hvil i fred nå lille venn. Hvil i fred"....
Det har gått to døgn siden jeg fikk vite. Virkeligheten har så vidt begynt å synke inn i meg. Betydningen av rapporten så smått begynt å gå opp for meg. Dagen jeg har ventet så lenge på, den jeg fryktet aldri ville komme, har vært her. Jeg har fortalt Eirik det. Igjen grått ved hans grav, med en blandet følelse av glede og sorg i hjerte. Han fortjente så inderlig å bli vist rettferdighet. Fader heller... Jeg, og alle andre som kjente ham, hadde fortjent å kunne få lov til å beholde ham i våre liv. Eirik hadde fortjente å kunne leve sitt liv...
Tenk om jeg bare kunne fått lov til å holde rundt ham, fått lov til å høre stemmen hans, bare en gang til....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar