Reisebrev - dag 10 av en reise 1042 dager tilbake i tid

Hardkjøret foran pc og ymse dokumenter begynner å merkes. Jeg er ekstremt sliten, og utmattelsen i kroppen min kjemper for å få overtaket. Dette har gjort at jeg fra og med i går måtte sette "hardt mot hardt" med meg selv, og med det også innse at det var på høy tid å ta kroppens signaler på alvor. Så, fra og med i går ble dagene i heimen strukturert i en timeplan:

kl 08.00 - 9.00: Frokost og "morrakos" med Tamara
kl 09.00 - 10.00: På tide å komme seg i gang med dagen...
kl 10.00 - 11.00: Jobbe med klage
kl 11.00 - 12.00: Hvil!
kl 12.00 - 13.00: Jobbe med klage
kl 13.00 - 13.30: Lunsj
kl 13.30 - 14.00: Hvil!
kl 14.00 - 15.00: Jobbe med klage
kl 15.00 - 16.00: Hvil!
kl 16.00 - 17.00: Jobbe med klage
kl 17.00 - 18.30: Lage og spise middag/hvile
kl 18.30 - 20.00: Tur og kos med Tamara
kl 20.00 - 23.00: Prøv å være litt sosial om du orker el finn på noe anna du kobler av med
kl 23.00 KOM DEG I SENG! Husk at du trenger hvile før nok en lang og krevende dag i morra!

Så, dette er altså "livet" i min "verden" akkurat nå. Godt hjulpet av alarmfunksjonen på telefonen som forteller meg når det er på tide å avslutte en aktivitet og sørge for at kroppen får den hvilen den trenger. Kanskje ikke helt sånn jeg kunne ha tenkt meg, men om jeg skal i mål innen tidsfristen, har jeg i grunn ikke anna valg.

Foruten alt som har med sak å gjøre, merker jeg godt at det nærmer seg en periode med mange "merkedager"; 3 år siden han flyttet inn i boligen, 3 år siden sist vi fant på noe sammen, 3 år etter min livs verste dag 22.10.2012. At det nå nærmer seg 3 år siden han døde, er mer enn hva et mamma hjerte kan tåle. Om jeg vil det eller ikke, kommer tårene bare med tanke på alt han har gått glipp av. Tenk om jeg bare hadde visst for tre år siden, alt det jeg nå sitter og vet i dag...

Jeg er på slutten av dag 10 på min reise tilbake i tid. Hver ettermiddag når mobilen minner meg på at det er på tide og komme seg ut på tur, tar jeg på meg joggeskoene og rusler opp til stubben langs en kjær og kjent tursti. Setter meg ned, og lar tanker og følelser løpe like fritt som Tamara, før jeg rusler hjem og det er på tide å krype til køys