Reisebrev - dag 1 av en reise 1033 dager tilbake i tid

For 1033 dager siden, 22.10.2012, opplevde jeg mitt livs verste mareritt. Et mareritt som har forfulgt meg 24 timer i døgnet de dagene som nå har gått i etterkant. Et mareritt om maktesløshet, ensomhet, svik og brutt tillit. Om redsel, frustrasjon, sorg og savn. Et mareritt jeg aldri noensinne vil komme til å våkne opp fra. Et mareritt om det ugjenkallelige, om døden.

22.10.2012 kl 13.02... En åpenbart syk gutt møtte meg hjemme i min egen bolig. En gutt jeg knapt nok  kjente igjen, med en fordreide stemme og ansiktstrekk jeg aldri før hadde sett i det samme ansiktet. Med et truende holdning, kropps- og verbalt språk som fortalte meg alt om hvor alvorlig situasjonen jeg befant meg i egentlig var. Hjernen fanget opp alvoret, fikk automatisk kroppen til å gå i alarmberedskap, mens hjertet blødde av fortvilelse over å forstå at jeg var fullstendig maktesløs. At det eneste jeg kunne gjøre for å hjelpe ham, unngå å sette både mitt eget og hans liv og helse i fare, var å forholde meg rolig, observere situasjonen og avvente reaksjonen, for så å varsle videre til de som kunne hjelpe.

En halvtime senere, kl 13.32, tikket meldingen inn på mobilen min: "Du hadde bare flaks i dag at du hadde besøk, ellers hadde du ikke sluppet så billig unna". Det som i etterkant har vist seg å bli de siste ordene jeg fikk fra min 17 år gamle sønn, før han noen timer senere, en gang i løpet av natt til 23.10.2012, valgte å forlate meg og livet...

Jeg er på dag 1 av i alt 21 dager i en reise tilbake i tid. 21 dager, tilsvarende den tiden politiet har gitt meg for å kunne motsi deres beslutning om å henlegge anmeldelsene der jeg har påstått at min sønn i 2012 ble utsatt for et systemmord. 21 dager der de bokstavelig har pålagt meg å reise tilbake til den ene av de to dagene i livet mitt jeg mer enn noe skulle ønske ikke eksisterte, og til de seks månedene i forkant av dette. En reise tilbake i tid der det ikke er mulig å endre resultatet, uansett hvilken urett jeg finner ut av og om alt som gikk galt den gangen.

Om jeg vil eller ikke, døden gir ikke min sønn mulighet til å kunne ta et nytt valg. Døden er endelig. Min sønn, den ene som kunne ha fjernet den sorgen og savnet jeg er dømt til å bære på, det ene som kunne ha rettferdiggjort den kampen jeg nå kjemper,  befinner seg i det uendelige og er utenfor min rekkevidde. Uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri få ham tilbake. Det eneste jeg har å "vinne", det eneste jeg historisk sett kan endre, er å frata ham ansvaret for vårt siste møte, sørge for at ansvaret blir plassert der det faktisk hører hjemme - i "systemet"!!