Reisebrev - dag 3 av en reise 1035 dager tilbake i tid

I dag har vi feiret bursdagen til svigersønnen. Som alltid er det like hyggelig når familien samles, men noe var likevel annerledes i dag. Til tross for at jeg etter beste evne hadde prøvd å fjerne alle synlige spor på hvordan jeg egentlig har det, med et fjes som var sminket og med god grunn til å bruke mørke solbriller i det fine været, følte jeg selv at det hang en tung og grå sky over meg. Om jeg hadde tatt av meg solbrillene ville nok flere blitt klar over at smilene ikke nådde øynene, at jeg til tider var langt langt borte fra denne "verden". Omgitt av min egen tankevirksomhet, mest bevisst på og opptatt av den ene personene som ikke var der. Eirik...

Når familien samles slik som i dag, er det ikke "saken" og alt det vonde som skjedde med Eirik som er i fokus. Etter hvert som tiden har gått, har han på en måte blitt en mer naturlig del av samtalene våre. Stadig vekk kan en av oss plutselig komme på noe han sa eller gjorde. Situasjoner eller noe som blir sagt gjør at vi spontant vet hva han ville ha sagt og gjort. Vanligvis gir disse minnene meg en god følelse, en følelse av at han fortsatt er med oss. Men i dag, mens familieselskapet i realiteten for meg ble en "timeout" fra sakspapirer og klageskriving, gjorde det bare vondt. Gjorde meg i grunn bare mer enn noe annet oppmerksom på hvor urettferdig det er at han ikke får oppleve dette sammen med oss.

Det føltes tungt å komme hjem til tomt hus. Synet av alle sakspapirer og andre dokumenter som ligger "strødd" rundt i stua, ble en enorm kontrast til det familieselskapet jeg forlot for kort tid siden. Igjen ble jeg overmannet av tristheten over at selskapet manglet en gjest, urettferdigheten ved at han ikke var der sammen med oss. Mest av alt har jeg lyst til å hyle og rase, kaste meg ned på sofaen og bare gråte meg tom. Men... Jeg kan ikke tillate meg det nå. Kan ikke tillate meg selv å knekke sammen nå midt i det som så langt kanskje er den viktigste jobben av dem alle i dette lille helvete av en saksprosess. Jeg vet jeg må holde meg fokusert, konsentrert, for å klare å skrive en så godt argumentert klage som mulig til Statsadvokaten. Kan ikke knekke, overgi meg til alle følelser som raser et sted inne i meg. Kan ikke gråte. Ikke ennå...

Det er dag 3 av en reise 1035 dager tilbake i tid, og mens jeg fortsetter jobben med å innhente informasjon som senere kan brukes som argumentasjon, fortsetter å lese meg opp på ulike retningslinjer gitt i ulike rundskriv og direktiver, sniker tanken seg inn; Hva fanden skal jeg egentlig med all denne kunnskapen...? Hva fanden er samfunnet tjent med at jeg, og mange andre etterlatte som meg, bruker tid og krefter på  forsvare de vi allerede har mistet, påvise det som for oss og mange med oss er helt åpenbare: At noe MÅ ha gått forferdelig galt når en 17 år gammel gutt dør under behandling i den offentlig helsetjenesten. Hvorfor...?