Jeg ble sittende lenge oppe og tenke i går kveld. Med en bedret nattesøvn, merker jeg at også de "små grå" har blitt mer produktive på dagtid, både på godt og vondt. Samtidig kan det faktisk virke som om pillene legen foreskrev til meg, også har en virkning på de følelsesladede reaksjonene jeg har direkte tilknyttet den saken jeg nå står godt planta oppi med alle fire labber..eh...armer og bein, uten at det skal legges skjul på at jeg også til tider får litt ekstra hjelp av noen labber her hjemme...
Eller.. kanskje er det ikke pillenes virkning på meg som gjør at jeg er mer produktiv. Kanskje er det rett og slett det faktum at jeg når ha kommet til det stadiet at jeg har blitt så eitrende sint og forbanna, at jeg samtidig har gått over til å bli farlig saklig? Ja, for det er nå en gang slik jeg er "skrudd sammen". Jeg klarer rett og slett ikke å "snu ryggen til", bare godta at "sånn er det bare", når jeg selv oppfatter et problem som samtidig å inkludere begrepet rettferdighet. Jeg klarer rett og slett ikke å la være å fortsette diskusjonen, slik som nå når jeg benytter meg av de klageadgangene som finnes, så lenge jeg selv er overbevist om at behandlingen av problemet ikke er rettferdig behandlet.
Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har forbannet nettopp denne egenskapen ved meg selv, men akkurat i denne sammenhengen ser jeg den nok mest av alt som en stor fordel. For når troen og håpet begynner å svikte, tar viljen over, og der viljen stopper opp, sørger vrangskapen for at jeg fortsetter. Og gudene skal vite at nettopp DET har vært et nødvendig behov for meg de siste tre årene, for i det hele tatt å ha kommet hit jeg er i dag!
Tilbake til tankene fra i går... Det var nettopp dette med hvor lang tid ting tar som opptok de "små grå" i går kveld. Jeg grøsser jo bare med tanken på hvordan Eirik må ha opplevd akkurat dette, at "systemet" stadig vekk også krevde av ham at han måtte vente tålmodig i påvente av ymse saksbehandlinger og pent måtte godta, om han ville eller ei, at det i samme behandlingen også måtte aksepteres at man befant seg i en "kø" for å få saken behandlet. Om det virkelig er slik for pasientene som det jeg opplever nå, at de må kjempe i årevis for å få det de rettmessig har krav på... Da er det vel heller ikke så vanskelig å forstå at det for enkelte kan bli i det meste laget...?
Jeg hører jo stadig vekk, er ofte selv i kontakt med, andre pårørende og pasienter som fortvilet forteller om sin egen "kamp mot systemet". Hvorfor behandles mennesker på en slik måte? Er dette noe velferdsstaten Norge vil og kan stå inne for? NEI, er mitt åpenbare svar, og derav åpner det seg også en styrke for å kunne holde ut all den tiden det nå enn måtte ta. For om ikke anna, om jeg ikke skulle klare å nå fram med de budskap jeg har, vil ingen noen sinne kunne bortforklare den tiden, som vitterligen også kan dokumenteres, at alt dette har tatt.
På dag nr 1039 på en reise tilbake i tid, kan jeg nå altså melde at jeg ligger godt ann for å kunne klare å komme i mål innen den tidsfristen jeg har fått for å kunne utføre dette arbeide. Hvor lang reisen etter dette vil komme til å vare, reisen som ved denne reisens slutt tilbake i tid igjen skal snus framover i tid, hvorvidt jeg igjen må legge ut på nok en ny reise tilbake i tid etter dette, er fullstendig utenfor min kontroll!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar