Reisebrev - dag 4 av en reise 1036 dager tilbake i tid

Etter mange lange timer med lesing av ymse rundskriv og direktiver i går kveld, stresset ved tanken på hvordan jeg skal klare å komme "i mål" i løpet av de tre ukene jeg har fått tildelt, innvilget jeg meg selv en "pause" og tok med meg Tamara ut på tur. Som så mange ganger før, tok jeg stien opp til det stedet der Eirik og jeg hadde vår siste tur sammen.



 

 

 

 

Det er her, på den lille høyden langs turstien, jeg mer enn noe annet sted kan fornemme Eiriks tilstedeværelse. I timevis kan jeg bare sitte her på denne morkne stubben, se utover område, kjenne at gode minner om ham strømmer på. Det var vel det som dro meg opp dit igjen i går kveld. Et behov for å finne roen i meg selv.

 

 

Det er en utfordring å få tiden til å strekke til i hverdagen. Med en sykdom som krever 16-20 timer i døgnet, sier det seg vel selv at det ikke blir tid til stort anna enn lesing/skriving i forbindelse med klagen de kommende ukene. For ikke å snakke om den tiden det vil ta i etterkant for å hente seg inn igjen. Likevel vet jeg nå, etter å ha stått i denne prosessen i over tre år, hvor viktig nettopp disse små avbrekkene er. Viktig for å kunne klare påkjenningene, både fysisk og psykisk, for i det hele tatt å kunne klare å stå "løpet ut".

 

 

Jeg har forberedt meg på lange, tunge, dager og uker. Timeplanen er ryddet og sosialt liv er ikke-eksisterende den tiden det tar. Jeg lever på sett og vis i en isolert boble, der de færreste slipper til, foruten min datter. En boble som allerede på dag 4 av en reise 1036 dager tilbake i tid er fylt opp av innestengte følelser. En boble jeg vet vil sprekke den dagen jeg er ved reisens slutt, den dagen jeg har skrevet ferdig og sendt fra meg klagen.