Reisebrev - dag 5 av en reise 1037 dager tilbake i tid

Endelig fikk jeg en natt med rolig søvn, uten drømmer, mareritt og brå oppvåkninger, godt hjulpet av pillene jeg fikk foreskrevet da jeg var hos legen for en uke siden. Samme formiddag som jeg mottok telefon fra politiet om at saken var henlagt.

Jeg vet hvor drømmene og marerittene stammer fra. Vet hvorfor jeg har utviklet angst for mørke. Hvorfor jeg ikke lenger har et “normalt” forhold til blant annet gangen her hjemme. .













 

 

Det hjalp ikke at jeg pusset opp hele rommet. Skiftet farge på veggene, la nye gulv og satte inn nye møbler.Ytterdøra og dørhåndtaket minner meg fortsatt på den siste gangen jeg så Eirik, den samme døra han gikk ut for siste gang for snart tre år siden. Rommet, som ikke "bare" minner meg på den siste gangen jeg så ham, men som også minner meg på at det var nettopp her jeg av presten og broren min ble fortalt at Eirik var funnet død. Her jeg selv en time senere fortalte Eiriks far at sønnen hans var funnet død,  så ham knekke fullstendig sammen. Her jeg møtte min gråtkvalte datter, Eiriks storesøster.

 

Det er her jeg som regel får "flashbackene" som fører meg tilbake i tid. Det ene rommet i huset som knytter det meste sammen. Det rommet jeg må inn i for å komme meg inn i stua, inn på soverommet, til badet, opp til andre etasje, for å komme meg inn eller ut av huset. Det rommet der det ble satt opp et alarmpanel i fjor høst, med panikkfunksjon jeg kan utløse dersom jeg føler meg utrygg eller  truet av noe eller noen innenfor eller utenfor husveggene. Det som gir meg en viss trygghet om at noen vil komme for å hjelpe meg, om jeg skulle få behov for det igjen.

Jeg vet hvorfor, men ikke hvordan jeg skal klare å tilnærme meg et "normalt" forhold til dette rommet igjen. Minnene vil jo for alltid være der. Det er ikke mulig å reversere. Vil for alltid befinne seg i hukommelsen. Minner og hukommelse som i perioder som dette blir forsterket, nettopp ved at det krever at jeg går tilbake i tid, noe som igjen forårsaker at "flashbackene" øker i styrke. Legen kan foreskrive piller, men de hjelper ikke over tid. De gir meg søvn, men likevel ikke bedre livskvalitet. Jeg har blitt tilbudt henvisning til de som er satt til å hjelpe mennesker med slike problemer, men jeg har ikke lenger tillit til den hjelpen de tilbyr. Har ingen tillit til dem jeg anser som å være årsak til de problemene jeg har fått tilført i min hverdag. De som indirekte tok livet fra Eirik.

Jeg er på dag 5 av en reise 1037 dager tilbake i tid. En reise som egentlig har vart i 1037 dager allerede. For hver gang jeg får et nytt brev som må besvare, noe som ikke har vært rent få i løpet av den tiden som har gått, opplever jeg at problemene øker i styrke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Vet egentlig ikke hvordan jeg har klart det så langt. Jeg vet bare at jeg må - for Eiriks, min og andres skyld.