I går la jeg ut en status på facebook der jeg oppfordret politiker (og andre) til å følge min reisedagbok de kommende (nå) 20 dagene. En invitasjon og mulighet til å la de som ønsker ta del i hva jeg som etterlatt må gjennom som følge av hvordan "systemet" fungerer. Ja, for det er slik jeg oppfatter det. De har ikke gitt meg noen rett til bistand. Ingen valg. De har satt meg i en like vergeløs og ensom situasjon nå, som den dagen for 1034 dager siden da både Eirik og jeg ble overlatt til oss selv av helsepersonell.
Det har vært en urolig natt, slik det alltid har vært når jeg bevege meg tilbake i tid. Tilbake til alle små og store detaljer jeg husker fra den dagen. Kroppen reagerer igjen på samme måte som da. Registrerer den minste lille lyd og bevegelse. Gir meg mange og urovekkende oppvåkninger i løpet av natta, der frykten er den første jeg kjenner på. Hele prosessen setter i gang tanker som gjør det umulig å sove. Snikende og destruktive tanker om alt jeg kunne gjort annerledes, om hvordan jeg kunne stole på at andre skulle gripe inn og hjelpe, uten at jeg forsikret meg om at det faktisk skjedde. Tanker som ikke gir annet enn dårlig samvittighet, som får sorgen og savnet til om mulig å øke enda mer i styrke.
Det er vanskelig å holde fokuset der det skal og bør være. Ikke minst når saken krever at jeg setter meg inn i lovforarbeider for å skape en forståelse av hvilket tolkningsgrunnlag lovgiver har lagt til grunn for de juridiske regler politiet viser til i sitt brev. Videre å lete etter relevant informasjon på nettet for å finne ut av hvordan tidligere og lignende saker har blitt behandlet, hvilke retningslinjer og føringer som evt er gitt for strafferettslig forfølgelse etter helselovgivningens regler. Jeg kjenner sinne stiger i meg. Frustrasjonen. Det er jo ikke slik jeg vil ivareta den "arven" Eirik har gitt meg. Alt annet enn dette jeg mener er hensiktsmessig ivaretakelse av Eiriks (og mine) erfaringer1 Hva fanden skal jeg vel egentlig med kunnskap om lovforarbeider, retningslinjer for forvaltningens arbeid, innsikt i nasjonale faglige retningslinjer osv?! Det eneste det gjør med meg, er å gjøre meg enda mer oppmerksom på all den uretten som ble begått mot Eirik, og all den urett og motgang jeg støter på nå i møte med systemet!
Nei, det er alt annet enn dette jeg ønsker å bruke tiden min på nå! Det jeg aller helst ønsker, er å bruke tiden min på livet. Tid til å la de gode minnene om Eirik bli det som preger hukommelsen min. Tid til å være sammen med min kjære datter. Ha overskudd og energi til å kunne være med henne å planlegge bryllup, ta del i hennes små og store gleder i hverdagen. Tid, overskudd og energi til å nyte det fine været vi har ute, ta med hundene ut på tur og nyte livet. Tid, overskudd og energi til å kunne gjøre om mine negative erfaringer i møte med "systemet" til noe som kan være positivt for andre. Kanskje etter hvert få muligheten til å dele Eiriks erfaringer med andre ungdommer. Fortelle om hvordan Eirik selv beskrev sine psykiske problemer, hva han synes var vanskelig og hva han selv mente han trengte hjelp til. Fortelle om de tankene han hadde om hva andre tenkte om ham, de som er skapt av fordommer og som gjør psykiske problemer vanskelig å snakke om for mange. Oppfordre dem til å være åpne, involvere foreldre og/eller andre, våge å fortelle hvordan de faktisk har det. Be om hjelp om de trenger det. Fortelle dem at vi som voksne, foreldre, ikke alltid forstår det som ikke blir sagt. At vi faktisk ikke er tankelesere, og at mange små og store konflikter kan være forårsaket av det vi ikke vet noe om. At det å gi andre en mulighet til å forstå, kanskje også er det første og største steget mot selv å bli sett og forstått bedre.
I stedet for alt det jeg ønsker å bruke tid på, føler jeg meg igjen lenket til mitt eget hjem, der stuebordet er fylt opp av tungleselige dokumenter og spisestua er full av sakspapirer. Til og med på soverommet er saken med meg, der penn og notisblokk ligger klar på nattbordet i tilfelle jeg skulle komme på noe viktig som jeg ønsker å notere for ikke å glemme! Mobilen er satt på lydløs, og for de fleste er jeg nå utenfor rekkevidde hva sosial omgang og kontakt angår. Og hundene, de som ellers gir meg så mye glede i hverdagen... Den yngst er allerede sendt vekk for at jeg skal få tilstrekkelig ro, mens jeg har avtaler med andre om å ta med seg den eldste ut på tur slik at hun får den aktiviseringen og mosjonen hun trenger.
Et brev til politiet, der jeg blant annet har bedt om utvidet klagefrist, er skrevet. Jeg trenger mer informasjon i saken før jeg kan sette i gang med selve skrivingen. En utvidet begrunnelse av politiets vurdering av "foreliggende opplysninger", innsyn i de samme dokumentene, for å kunne finne frem til argumenter for hvorfor jeg mener de tar feil. Med andre ord ligger det nå ann til at de 21 dagene som først var forespeilet, i realiteten kan bli mange fler. Og allerede nå, på starten av dag 2 av min reise tilbake i tid, kjenner jeg at tungsinnet er i ferd med å ta overtaket på meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar