Reisebrev - dag 6 av en reise 1038 dager tilbake i tid

 

                Hver dag synger vinden min kjære sønns navn

                Havet lytter og synger med i en vemodig og vakker sang

                De synger om sorg og om smerte, om kjærlighet så  klar og ren

                Om det store i det lille, og om at det finnes kun EN

                

                  (diktets opprinnelse ukjent)

 

 

 

Eirik er med meg i det meste. Også nå, her jeg sitter å jobber med klagen til Statsadvokaten, med lyden av Gordon Garner som synger "Heaven got another angel" i bakgrunnen. Jeg skulle bare ønske at han var fysisk til stede, at det å gå tilbake i tid også kunne gitt en mulighet til å endre på alt som har skjedd. At han, og jeg, hadde fått en ny sjanse. Men, sånn er det altså ikke. Uansett hva jeg enn måtte oppnå ved å føre hans kamp videre, vil jeg aldri kunne få ham tilbake.

Å jobbe med en sak som dette, så ufattelig følelsesmessig involvert som man i utgangspunktet er, gjør det vanskelig å forholde seg saklig til fakta. Like fullt, i møte med "systemet" er det først og fremst fakta jeg må forholde meg til. Fakta i form av en juridisk framstilling av det som skjedde med Eirik. En historie satt inn i en juridisk sammenheng for hva som er "rett og galt", godt forankret i hva lovgiver en gang har tenkt og ment med de enkelte reglene som er gitt og til de retningslinjer som til enhver tid gjøres gjeldende for en helhetlig forståelse av dette. Hva jeg personlig måtte tenke, føle og mene om det samme, om hva som skjedde og det fatale utfallet det fikk, er i møte med "systemet" fullstendig uten relevans, med mindre jeg kan bevise at det som skjedde ikke er i overensstemmelse med hva Norges lover tilsier.

Hvor kynisk og rart det enn høres ut, kan jeg nærmest fornemme hvordan Eirik som pasient bokstaveligtalt ble omgjort til et objekt i møte med helsetjenesten. Hvordan hans rett til å kunne leve et verdig liv ble målt opp mot hva de juridiske reglene ga ham som rettigheter kontra hva helsetjenesten og helsepersonell er forpliktet til å gi. Det er jo i realiteten ikke Eiriks individuelle behov eller hans rett til å kunne leve et verdig liv som blir vurdert, men hva hans antatte sykdom skulle ha utløst av rettigheter og plikter i møte med helsetjenesten.

Mang en gang har jeg for meg selv konkludert med at Eirik oppsøkte helsetjenesten for å få hjelp med et problem, men endte i realiteten opp med å bli et problem for helsetjenesten. På mange måter er det vel omtrent det samme jeg opplever at har skjedd med meg på denne reisen, 1038 dager tilbake i tid. Jeg henvendte meg til tilsynsmyndighetene for å finne svar på mange av de ubesvarte spørsmålene jeg hadde da Eirik døde, ga dem samtidig en mulighet til å lære av sine egne feil, men har endt opp med en følelse av å være den største kverulant og et problem for dem, nettopp fordi jeg ønsker en rettferdig behandling av saken...